15. desember - Første møte med London (del 1 av 2)

Det ble september. Sommerferien hadde sklidd umerkelig over i en varm form for høst, uten at jeg var etterlyst av noen statelige institusjoner. Brått måtte jeg finne min egen begrunnelse for å stå opp om morgenen, eller la vær. Jeg hadde ikke tenkt å gjøre noe stort eksistensielt nummer ut av dette. Jeg letter ikke etter noen mening med livet for faen, prøver strengt tatt bare å gå glipp av minst mulig til enhver tid. Derfor pakka jeg i midten av september en god del bøker, jakka mi og denne hypermoderne skrivemaskinen i en koffert, og tok den tjukkeste stien jeg fant ut av bygde-Norge. Det var ikke så mye mer å hente i en hverdag langs aksen Nord-Odal – Kongsvinger.

Daniel møtte meg på flyplassen i London. Byen var innhyllet i mørke skyer. Det striregnet. Han bodde på den tiden i en leilighet nordvest i byen, og rommet hans var fem kvadratmeter stort. Desto mer gjestfritt å dele på plassen. Vi fant ly, jeg skjøv kofferten under senga, og rullet varsomt et liggeunderlag ut over to av kvadratmeterne. Slik skulle senga mi se ut i en måned. Daniel dro en tur til Norge, og tilbake satt jeg og trengte penger. De midlene jeg hadde var øremerket et bedre husrom som vi skulle skaffe oss etter hvert. Hver krone. Jeg trengte med andre ord en jobb. Det begynte i bokhandlerne. Deretter CD-butikkene. De fleste slags barer. Jeg stakk hodet inn og liret av meg en frase som ble stadig mer finpusset den følgende uka. Det virket å ha fint lite for seg. De aller vennligste ba meg om å legge igjen en CV "i tilfelle det skulle dukke opp noe". De fleste rista bare på hodet. Jeg var bare én av titusener. Jørgen ringte meg fra fylla i Skottland og mente det var viktig at jeg jobbet meg tilbake opp i arbeiderklassen.

Hver morgen pakker jeg lesestoff, skrivesaker og en bunke CV-er i bagen og begir meg ut. Men ingen ser meg. Ikke så mye som et intervju. Første gang jeg passerer Buger King går jeg rakrygget forbi - videre til nærmeste bar, nærmeste bokhandel. Men snart har jeg vært i alle i nærområdet. Jeg må synke dypere. Bestemmer meg til slutt for å prøve McDonalds, som har et rekruttkontor du kan møte opp på hver mandag morgen. Men så forsover jeg meg. Og da jeg våkner er jeg ikke lenger fullt så stolt, og stikker til Burger King allikevel. Velkomsten er varm. Manageren er det første mennesket som viser noen reell interesse da jeg spør etter ledige stillinger. Hun ser på CV-en min, og sier at hun skal ringe meg opp i løpet av et par dager.

Dagene går og jeg hører ingenting. Fortsetter som før. Hver kveld passerer jeg den samme puben på vei hjem. En blåmalt fasade med en hel ansamling spennende mennesker utenfor. En dag hører jeg Allman Brothers Band der inne. Eller noe som ligner. Jeg følger lyden, og blir bergtatt av et helt fantastisk bluesband. Gitaristen er Jimi Hendrix i klærne til van Gogh, og han har med seg den beste trommisen jeg noen gang har sett spille. Det var den første baren jeg var innom, og jeg bestemte meg likesågodt for at jeg hadde funnet en stampub. Det var et av hovedmålene for oppholdet. Stampuben min ble det også. Jeg har faktisk ikke kommet over noen bedre barer senere.

Jeg kom i snakk med en gammel hippie første kvelden. Vi diskuterte musikken. Han lurte på hvorfor jeg ikke drakk noe, og jeg fortalte at jeg var arbeidsløs og blakk. Slikt dreper fort en samtale. Jeg trodde jeg aldri skulle snakke med ham igjen. Neste dag går jeg tilbake. Utenfor står en mann med tegneserieskjorte og en slags kombinasjon av rastalue og jødehatt på hodet. Jeg stopper opp og kikker inn. Det er noe som foregår. Puben er stappfull. Jødemannen gransker meg så nøye at jeg synes det er på sin plass med et lite hei, og han hilser tilbake, langt vennligere enn jeg hadde forventet. Snart ruller samtalen. Liker du musikk, spør han, og jeg svarer som sant er at ja. Spiller du selv? Trommer. Aha. Ikke gitar?

Her følger for ordens skyld en kort historie over min karriære som gitarist:

På slutten av barneskolen tok jeg gitartimer. Jeg lærte meg teori og skalaer, jeg kan plukke endel noter og jeg kjenner til de fleste grunnleggende grep, selv om jeg aldri har fått dem til å låte særlig grunnleggende. Men dette lærte jeg på en tid da jeg fortsatt trodde Abba Teens hadde noe å fortelle meg. Det var helt sikkert derfor jeg aldri gadd å øve, og dermed ikke fikk det til, og til slutt klokelig la gitarspillinga på den etterhvert ganske overfyllte hylla.Jeg gled stille ut av det heller tvilsomme musikkmiljøet rundt Nord-Odal Kulturskole og ble et nytt og på visse felt bedre menneske.

Det gikk noen år. Jeg ble kjent med en hel del nye mennesker. Vi diskuterte musikk som hadde lite til felles med Abba Teens. Plutselig gikk én etter en av de nye vennene mine til anskaffelse av hver sin gitar. De hadde skjønt en viktig ting: at det er ingenting som er kulere å mestre her i verden enn en gitar. Jeg for min del prøvde å holde fortiden på avstand, og tenkte aldri den tanken før det var for sent. For vi skulle selvfølgelig starte band og gitarister var det siste som trengtes. Men siden jeg fortsatt kunne plukke de jævla notene mine og spille åtte sure grep kribla det jævlig i fingrene når folk spilte gitar rundt meg på alle kanter. Jeg la til meg en jævlig dårlig uvane med å alltid skulle mase om å få gitaren bare et lite øyeblikk. Hver gang Jørgen hadde spilt noe kult skulle jeg spille noe litt mindre kult. En dag spilte Jørgen "Wish You Were Here", og da gikk jeg hjem og tok gitaren ned fra den berømte hylla. Forsiktig, for jeg ville nødig rive ned et av skiparene eller få hodet kløyvd av en lengdeløps-skøyte. Og så lærte jeg meg "Wish You Were Here". Og så ble jeg tilfeldigvis forklart hvordan man spiller Nothing Else Matters, og jeg viet tre fulle måneder av livet mitt til å lære meg å spille Nothing Else Matters. Jeg synes altid det gikk ganske bra i enerom. Jeg tok meg god tid, og kastet den ikke bort på andre låter. Jeg spilte utelukkende Nothing Else Matters. En sen augustkveld følte jeg tiden var moden for å imponere offentlig. Jeg hadde drukket tett hele kvelden og da får man som kjent mot med på kjøpet. Det lå tilfeldigvis en gitar for hånda, og jeg befant meg i Drammen, som jo ikke er noe dårlig sted å tilbringe en augustkveld. Og det verste er at jeg synes det gikk bra. Jeg var full, og kunne skyldt på det, at det ble mye bomming. Men nei. Sikkert nettopp fordi jeg var full synes jeg at jeg virkelig fikk det til denne gangen. Jeg var stolt, fornøyd. Dette funka! Og så satt det tilfeldigvis en jente på Jørgens side av bordet, som sa:

- Det der er den dårligste versjonen av Nothing Else Matters jeg noengang har hørt.

Jenta påsto hun kjente folk som aldri hadde tatt i en gitar og kunne spille låta bedre enn meg. Jeg tok det ikke spesielt hardt rent personlig, men gitarkarriæren min var definitivt over den kvelden. Jeg gikk raskt tilbake til å være han som bare maser seg til noen grep hver gang bedre gitarister sitter i umiddelbar nærhet.

Jeg kunne svart hva jeg ville på ja/nei-spørsmålet til den hyggelige mannen som sto på gata i en mentalsyk del av London og lurte på om jeg spilte gitar. Begge svar ville hatt nok sannhet i seg til å være ærlige. Uten at ærlighet var spesielt viktig for meg da. Daniel var i Norge, og jeg kjente ikke en levende sjel i flere tusen kilometers omkrets. Jeg har i beste Bob Dylan-ånd diktet diverse løgner om meg selv rett som det er på andre barer i denne byen. Poenget var at jeg bare ville gå glipp av minst mulig, så jeg sa selvfølgelig ja. Mannen tok fram en sølvfarget klinkekule fra lomma, og sa at den kunne skaffe meg en gratis drink i baren. Det var lite jeg kunne tenke på som fristet mer. Det eneste jeg måtte gjøre var å vikariere som gitarist for et band som skulle fremføre noen sanger der inne. De skulle på scena om 2 minutter.

Som sagt, det var ingen jeg kjente i flere tusen kilometers omkrets og jeg hadde jævlig lyst på den drinken.

Det som skjedde videre, skjedde så fort at det er umulig å fortelle helt nøyaktig. Jeg prøvde å forklare de to jeg skulle opptre med at jeg ikke kunne spille noen spesielle sanger, men hvis de i det hele tatt hadde tid til å lytte tok de alt jeg sa for falsk beskjedenhet. En av dem skulle synge, en annen spilte munnspill. De regnet med at jeg kunne noe Led Zeppelin, siden jeg hadde Zeppelin på t-skortja. Jeg utvekslet klinkekula i en dobbel Gin & Tonic og drakk den på styrten for å dempe nervene. Gikk til scena og tok gitaren. Sa igjen at jeg ikke kunne noen spesielle sanger. Vokalisten så litt forundret på meg og mumlet noe om at jeg skulle begynne på en blues i A. Jeg la i vei med noen grep og slang inn en A så ofte jeg turte. Det tok ca 15 sekunder før de to andre innså at beskjedenheten min ikke var så falsk allikevel. Vi haltet oss gjennom sangen, og så reiste mannen med munnspillet seg og gikk. Siden har jeg hørt begge opptre sammen med andre gitarister, men aldri sammen. Jeg ble forresten her om dagen presentert som årsaken til den splittelsen. Vokalisten, en utslitt fyllik på godt over 60, synger blues med en av de feteste Whisky-stemmene jeg noen gang har hørt. Jeg snakket med ham etterpå. Han kunne heller ikke spille gitar sa han. Men jøden med klinkekulene var faktisk veldig imponert. Han mente det krevdes jævlig mye mot for å gå på scena når man var så gjennomført elendig på gitar som meg.

Selv tok jeg det hele med stor ro. Det var andre gang at min musikerkarriære kom til en litt for brå ende. Og opptredenen skulle allikevel også vise seg å bli enden på min arbeidsleidighet. For mens jeg satt der på scenen og spilte fikk jeg nemlig øye på hippien fra dagen i forveien. Han sitter i et hjørne, peker vantro på meg og gliser, og da jeg tusler slukøret av scena til øredøvende stillhet litt senere vinker han meg bort, og kan fortelle at han gikk innom en annen pub på vei hjem dagen før. Av en eller annen grunn hadde han nevnt meg for manageren der. Og de trengte folk der nede.
- Men de kommer til å spørre om du har jobbet på bar før.
- Nei, svarer jeg. Aldri.
- Det må du jo ikke si.

Så neste morgen går jeg innom en internettcafé, henter fram CV-en min og føyer på en god sommers virke bak tappekranene på Lt. Creutz på Kongsvinger. Deretter legger jeg av gårde mot puben som vissnok skal hete "The Golden Egg". På veien passerer jeg Burger King igjen. Jeg går sakte forbi, og manageren kjenner meg igjen gjennom vinduet og vinker på meg. Jeg stikker innom igjen. Hun har visst ikke hatt tid til å ringe. Siden skulle jeg få vite at det var fordi de hadde hatt mattilsynet på besøk. Deres verste fiende. Du skal få vite hvorfor også. For de trengte fortsatt ekstra hjelp. Dama ber meg kjøpe et par svarte sko og komme tilbake dagen derpå.

(Fortsettelse følger.)