fredag, oktober 21, 2011

Det vanskelige 11. albumet

Dere visste det kanskje ikke, men de to siste årene har jeg vært skikkelig into skattelistene. Tror det har litt å gjøre med at man får sine egne tall opp der. Får være en del av velferdssamfunnets billboardliste. Milevis under topp 100, selvsagt. Men det er ikke så nøye. Det det handler mest om er utfordringen som ligger i å være i stand til å ha det gøy med skattelistene. Jeg har blitt ganske god på dette. Deler skjermen min i to med nettaviser og facebook på høyre halvdel, og skattesøket på venstre halvdel. På den måten kan jeg mate inn venner, venners venner og et dixielandorkester av kjendiser i skattesøket. På mitt travleste, det vil si rett i etterkant av at 2009-tallene ble sluppet, så jeg det rett og rimelig å se hvor mye barnehagetanta i blå parkdress som blir intervjuet av Aftenposten om pregrunnskole-pedagogikk, faktisk tjente i 2009. Skattelistene la seg som et filter oppå mitt medieinntak. Det betydde ikke mye for meg. Men det ga allikevel en slags ekstra dimensjon til en hver påstand, en hver holdning, en hver klesdrakt.

Og skattelistene har levert, år etter år. Siden år 2000 - tror jeg. Derfor gledet jeg meg til tallene fra 2010, nå som jeg har kommet inn i disse greiene. Jeg visste at jeg selv hadde gått drastisk opp i inntekt. Hva med alle de andre? Hva var egentlig den økonomiske ståa der ute? Så får jeg altså beskjed om at skatteaten har valgt å gå nye veier. Mer hipsterbang for the buck. Innlogging via MinID og greier.

Jeg kan sitte her og dele skjermen min i to og ha skatteetatens hjemmeside på venstre halvdel. Men magien er der rett og slett ikke lenger. Det er som om en intens ensomhet griper over meg. Jeg prøver å kose meg med de gode funnene. "Fø faen SJEKK DEN FORMUEN A!" Men det føles liksom som om det bare er jeg som sitter og gjør dette. Som om jeg har bestukket den lokale kemneren for en helaften i metallarkivskapet hans. Men alltid må holde tyst om det. "Dette blir mellom deg og lommeløkta di".

Jeg har forstått noe om skattelistene i dag. Å søke i skattelistene handlet om å ta del i en folkebevegelse. Å vite at andre sitter der og søker og er nysgjerrige og lever ut sin indre nazikikker. Vi snakket aldri sammen. Det var en stille overensstemmelse. Men det holdt. Nå er den illusjonen brutt. I dag sier jeg adjø til kronasjekulturen. Det er intet annet å gjøre enn å ta folks meninger på alvor istedet.

søndag, november 07, 2010

Sosiale medier - Oppgulp nr.1: Reise til nattens ende

I dag bestemte jeg meg for å gjennomføre et fullstendig bananas-dristig forskningsprosjekt. Hypotesen var todelt:

1. Hvis jeg logger inn på facebook, trykker meg inn på min egen profil og klikker på "Vis flere innlegg" mange nok ganger, vil jeg kunne reise tilbake til starten. Tilbake til gjerningsøyeblikket. Selve unnfangelsen.

2. Overnevnte operasjon vil fusjonere med generell søndagsblues, og forvandle meg om til et emosjonelt, vaklevorent fyrtårn av et menneske.

Arbeidstittel: 21st Century Schizoid Man

Rapport: Jeg tør påstå at jeg har det fint her og nå. På mange måter befinner jeg meg på tuppen av en kurve som stiger jevnt og trutt. Men det er allikevel dette med tid som facebookreisen får meg til å tenke unødvendig mye på akkurat nå. Jeg syns rett og slett det er problematisk. Det er klart at jeg kunne spydd ut en masse gjennomsnittlig interessante observasjoner fra reisen min. Som at Liker-knappen ikke alltid har vært der, eller at bilder fra Roskilde og bursdagsgratulasjoner er de mest stabile verdiene fra livet mitt de siste fire årene. Men tid er allikevel det som slår meg som mest interessant. Det har skjedd ting på disse årene. Verden og liv har vært i bevegelse. Og for all del; det føles riktig og bra. Men jeg vet ikke hvor godt vi har av å oppleve de i reprise. Facebook tilbyr en ukritisk, altomspennende oppsummering av livet mitt fra jeg ble medlem. Den er et motstridende ytterpunkt til vår selektive hukommelse. Det jeg prøver å si er vel noe sånt som at det å huske gjennom facebook er et mareritt. Facebook i preteritum tåler ikke dagens lys, fordi handlingene ikke oppstod for å dokumentere fortid. Og dette syns jeg er bekymringsverdig. For jeg vet at jeg kommer til å reise tilbake igjen. Kanskje om fem år. Jeg kan her og nå love deg at det blir en mye tyngre reise, både for tennisalbue og sjel.

Jeg prøver egentlig å se lyst på dette. Kanskje er det mest søndag og minst facebook som har satt denne fatalismedemonen i meg, tenker jeg. Men en veggmelding har allerede brent seg inn i hukommelsen, og enn hvor mye jeg tenker at det vil føles annerledes i morgen vet jeg at den vil være der, inni meg et sted:

22. mai 2007 kl. 15:41
- Bjørnar danset ikke i kveld, det var bare spasmer. Bare spasmer.

fredag, april 16, 2010

Utsikten fra Elfenbenstårnet, Paradoks 1: "Hva faen skær je eta om dom slutter med det'a? Jeg bor jo på Langeland og elsker kylling!!"

Sent i går kveld så jeg at et knippe venner av meg på Facebook hadde slått ring rundt gruppa "for oss som er i mot at kiwi langeland skal slutte å selge grillet kylling". Jeg tenkte umiddelbart at det er slike oppdagelser som får en utflytter som meg til å sette ekstra pris på metropolhverdagen i Oslo. Med denne snarlige konklusjonen lente jeg meg bakover i stolen min med ironisk distanse til Kongsvingers pietistiske delikatesser og lo hånlig. "Problem løst: de er bygdefjols", fortalte jeg meg selv fornøyd.

Så fikk jeg dårlig samvittighet. Jævla dårlig samvittighet.

Hva faen vet vel jeg om denne kyllingen som har tiltrukket seg en fanskare på 82 personer? Jeg fikk en grusom mistanke om at jeg var blitt Erasmus Montanus, men måtte sjekke det opp på wikipedia for å være sikker: "Erasmus Montanus er en satirisk karakterkomedie om akademisk tilgjorthet skrevet av Ludvig Holberg i 1722." Jada, det stemte. Og slik var det at jeg satte meg fast i en uløselig tungpsykologisk knipe om meninga med livet. Kylling på Kiwi Langeland eller ikke kylling på Kiwi Langeland.

Jeg satte opp en god gammeldags pros 'n cons-liste:

Pros:
- Potensiell landlig delikatesse med paralleller til franske vingårder og røkyeslott
- Kan være eksepsjonelt velsmakende
- Bygdeeksklusivitet

...'n...

Cons:
- Potensielt tilfredsstillende på lik linje med essoburgern
- Lat nabolag som nekter å hoppe over bekken etter kylling
- Bygdefjolsmentalitet

Da samtlige punkter i lista endte opp som løse påstander, så jeg ingen annen utvei enn å søke råd. Og det var bare én person som kunne hjelpe meg: min gamle og ikke minst Langelandslangtidsbebodde venn Chrish. Vår samtale artet seg omtrent slik:

Jørgen: Du har vært bortpå mange kyllinger i ditt liv, Chrish. Da jeg i dag observerer at det har blitt opprettet en egen støttegruppe for framtidig salg av grillet kylling ved Kiwi Langeland er jeg nysgjerrig på hva du mener om saken. Snakker vi om nevneverdig bra saker?

Chrish: Jeg føler jeg er veldig sympatisk i deres sak. Ikke så mye fordi jeg kjenner til kyllingene der, men fordi en butikk bare ikke kan slutte å selge noe som er så grunnleggende for et godt måltid.

Jørgen: Du støtter altså tiltaket på bakgrunn av et egenkomponert prinsipp om at grillet kylling, uavhengig av kvalitet, bør være en basisvare i enhver dagligvarehandel?

Chrish: Det er i og for seg riktig, men jeg fraber meg å bli omtalt som om dette er en fiktiv påstand fremfor allmennkunnskap blant norske matconnoserer. "Egenkomponert" du liksom...

Forsvarsposisjonsvibber var et faktum, og jeg tenkte som så at det ikke ville være mer å hente fra Chrish. Dommen var allerede felt. Og for denne gang velger jeg å nøye meg med å gå med Chrish.

Grillet kylling til folket, altså.

søndag, februar 21, 2010

Briskebyblues (Eller: Til Oldemor)

Spør du meg hva som er hipt om dagen, er mitt entydige og dørgende kjedelig svar at det hippe om dagen, det er intertekstualitet. Det gjelder å være en interdisiplinær mastodont som ser likheter på tvers av det usannsynlige og trekker pokkers linjer mellom juicekartonger og underliv. Derfor akter jeg nå å debutere som tverrblogger, og i dag går turen til Oldemor.

Oldemor er en fascinerende figur som fekter mot etablissementet ved å gå på loppemarked hver søndag og rote gjennom andre folks søppel på jakt etter kuriosa. Det er i hvert fall det jeg tror. Og det liker jeg også å tro om Oldemor. Jeg er rett og slett en stor fan. Det er bare én detalj som plager meg, og det er Oldemors naivt romantiserte forhold til loppemarked. Det kan sikkert være koselig å gå på Mc Donald's med gode venner hvis en virkelig tror at dispensercolaen blir tappa på gården til han derre smørblide klovnen, men slik vet vi altså at det ikke er med den colaen. Derfor vil jeg bare klarere en ting eller to om de skitne prosessene som gjør det mulig for Oldemor å handle seg kakebokser og spilledåser for en slikk og ingenting klokka tolv på Birkelunden hver søndag. Jeg vet ikke hvor mye du vet om lett sjauing, men jeg har fått erfare hva lett sjauing er
på den virkelig harde måten.

Det var sommer, og jeg hadde brukt alle pengene mine på å skytle meg selv mellom New York og San Francisco med Greyhoundbussen. Fattig og for sent ute for sommerjobbmarkedet så jeg i mediojuni ingen annen løsning enn dagsen - dagjobbformidlinga. Hovedattraksjonen på NAV-karnivalet. Der rouletten er menneskeliggjort i form av ei gråmus med rød telefon og dealerens grasiøse kostyme er byttet ut med det tilhørende en norsklærer. Sikkerhetsvaktene oppfører seg mer eller mindre likt, bortsett fra at de leser VG. Uansett, dagsen er en eller annen mystisk gjenlevning fra pre-velferdssamfunnet som skal gjøre menn som Bukowski til menn og oss andre til arbeidsløse akunstneriske flaskepantere.

I fem dager var jeg en av dem. Jeg stod opp klokka sju hver morgen og løp til Karl Johansgate for å stå i kø foran døra. I dagsenspillet teller alle disse utgåtte reglene for arbeidssøking mora di fortalte deg om da du var fjorten år og ville rydde varer på Rimi. Mas, vis pågangsmot, vær alt for tidlig ute. Kommer du deg i køen ser nemlig gråmusa at du står der parat når hun låser opp. I tillegg sikrer du deg en god plass hvor du kan stirre på de NAV-ansatte med tryglende øyne. ”Allmektige sosialdemokrati, gi meg en pokkers plen å klippe.”

Dagsenfolket er et flott folk, en utsøkt rase. De har overhodet ingen fellestrekk bortsett fra høyt sigarettforbruk og eksepsjonelt godt humør. Dette berømmer jeg de. Mer enn noe annet er dagsen et tungt psykologisk spill. Har du møtt opp på dagsen, stilt deg selv til disposisjon, rukket opp hånda når en jobb har tikket inn, og allikevel måttet gå tomhendt hjem etter en time, er du ferdig. Arbeidsdagen er over. Du har prøvd, virkelig prøvd, og ikke engang den mest optimistiske, ressurssterke grilldressbroiler begynner å banke på dørene til folk for å høre om de trenger bilen sin vaska. Dagsen er en arbeidsdag – enten du får jobb eller ikke.

Når det er sagt, er følelsen av å bli sysselsatt helt fantastisk. Å bestemt rekke opp hånda si, se utvelgerens blikk streife over lokalet, for så å velge ut deg. I et sekund glemmer du at du befinner deg i bunnen av samfunnets næringskjede. Du føler deg heldig. Hjertet banker mens du reiser deg og går mot disken for å motta Oskarstatuetten mens de andre nominerte sitter skuffede igjen i lokalet. Jeg fikk oppleve denne følelsen én gang. ”Lett sjauing på Tåsen!”, skreik rotta. Hånda fôr opp. ”Ja, du”. Og slik var det at jeg møtte Brukthandleren.

Han skrenset inn på en parkeringsplass i en enorm varebil av merket Ford. Med sneipen i munnviken og Hellbillies på full guffe i kassettspilleren, introduserte han seg for meg. ”Sku tømt et dødsbo, men har så jævla vondt i ryggen da skjønneru. Sku vel helst hatt tinga i banankasser, men jeg har kjøpt noe søppelsekker da skjønneru.” Det var bare å nikke og stille seg til disposisjon. Fem minutter senere rygget han inn i en oppkjørsel. To kvinner i trettiårene stod der og hulka. Mens jeg ble sendt inn i likfestningen med de svarte søppelsekkene, tente Brukthandleren en ny sigarett og forsøkte å markedsføre sin kompetanse på å tømme dødsbo til de gråtkvalte pårørende på plenen.

Å renske et dødsbo for innmat ved hjelp av svarte søppelsekker er verken andaktslig eller særlig respektbetont ovenfor de døde. Men det går fort. I løpet av tre timer hadde jeg skuffet alt inn i Forden. En eller annen kraft må allikevel ha varslet meg om at noe ikke stemte. Etter søtti sekker med innbundne bøker og tilhørende skarpe kanter, så ryggen min ut som om den hadde overlevd pisketoktene involvert med en korsfestelse. Vi kjørte videre til Brukthandlerens hemmelige reir - et stort lager i en flatpanna industribygning. Her kunne han reise når kone og unger gapte over. I det ene hjørnet hadde han innredet en personlig rekreasjonssalong med pornobilder på veggene, kurvstoler, salongbord og tomme ølbokser. Han slo seg ned og begynte å titte igjennom en søppelsekk. Med en urimelig griskhet klukket han i det den ene prydegjenstanden etter den andre åpenbarte seg for ham. ”Det her, det her er business det, det her er god business det skjønneru”, fortalte han meg. 500 kroner rikere forlot jeg reiret, Brukthandleren, dødsboet og dagsen.

Og slik, Oldemor, slik fungerer det feilslåtte markedsliberalistiske loppemarkedet. Loppemarkedet, med sin falske lunhet, sin falske ildsjelånd, sin falske stank av melangefriterte vafler og skolekorps, er intet annet enn en kynisk bransje som leier inn desperate mennesker i ekstrem pengeknipe for å håve inn midler som stinkende pondusbelagte gubber veksler inn i baht for å knulle horer i Thailand. En lukket reproduksjonens spiral

Jeg sier som Kåre Virud:

(Fortvilt) Åååååh, brannbil, er dette virkelig siste slutt. For å sitte fast på Notodden, med briskebyblues på nytt.

Den plata skal du få kjøpe på loppis med god samvittighet.

fredag, januar 15, 2010

Kebabkrøniken, Vol.1: Nomanomajej

Klokka er halv fire om morgenen, og disse to rockerne kommer brasende inn på Noma Grill og Salat. Det er det de mener de kan på Noma. Grill og salat. Rockerne minner om en sånn kjeltringduo fra en Disneyfilm, eller kanskje enda mer de to skurkene i Hjemme Alene. Den lange av de er det mutte sidekicket, mens den tjukke, firkanta tønna legger lumske planer over en lav sko. De skal ha pizza. Ikke grill og salat. Det beordres faktisk pizza. På et sånt teatralsk Tre Nøtter til Askepott møter Fleksnes-vis, hvor tønna hever pekefingeren i det han maner fram ord i dypet av ølmagen.

"eeeeEEEEN PIZ!ZA!"

Det slutter ikke der. Den lange skurken setter seg på en stol, men blir ikke noe mindre lang av den grunn. Krokbøyd observerer han sin partner bevege seg ut på en endeløs pizzahyllest jeg aldri har sett maken til. "PIZZAGENIER! GENIER!", proklamerer han mens han marsjerer rundt i lokalet som en liten hertug. Og g-ene detter ut av ham som granater. De har autoritet. Han sløser de ikke bort på sj-lyder. G er G. GE!nier. Og Nomamennene står der bak disken sin med de små symbolske papirhattene sine, sprutrøde i ansiktene. Stolte og overlesset - nesten overrumplet, av ærefrykt. Og det er det som er så fantastisk. Gjensidig respekt. Norsk flatfyll i skjønn forening med islamsk halaldiskurs. Det er føkkings Migrapolis. Føkkings migrapolis, sier jeg.

onsdag, desember 09, 2009

Terrord tester svinevaksina


Siden det nittende århundret har massevaksinasjonen forbarmet seg over nymennesket når det virkelig har gått på akkord med naturen. Terrord tok tempen på den nåværende pandemien da Oslos studentmasser skulle vaksineres ved Universitetet i Oslo.

Det er SiO som byr opp til dans, og herligheten koster 100 kroner. Mot denne prisen lover arrangøren rene porsjoner, gode råvarer, kompetent betjening og sterile lokaler i Nordeas nedlagte filial på Universitetsplassen. På menyen står én dose Pandemrix til hver betalende gjest.

Lokalene er godt besøkt i kveld, men den velprøvde kølappordningen fører både til ro hos massen, så vel som oversikt for bestyrerinnen, noe som tydelig har smittet over på humøret hennes. I sin hvite overall trakterer hun lokalet med stålkontroll og nyter å rope opp kønumre på gebrokken norsk middelklasseengelsk, til store glede for de som fortsatt anerkjenner The Julekalender som underholdning. Den merkverdig intense lukten av grønnssakssuppe bryter opp med den toneangivende kliniske settingen, og gir undertegnede en følelse av stor estetisk bevissthet fra studenthelsetjenestens side. Progressivt.

Vaksinasjonen består av fire akter fordelt over primærventerom, sekundærventerom, legekontor og en postoperativ salong. Det trekker noe ned at helseminister Strøm Erichsen proklamerer på skjerm i venterommet at pandemien later til å være under kontroll for denne gang. Troen på eget produkt er essensiell for måten det blir tatt imot på, og her kommer dessverre massevaksinasjonen til kort.

Til tross for et helhetlig arrangement, er selve injeksjonen noe rutinepreget og antiklimatisk. På spørsmål om hvor mange sprøyter min vaksinatør hadde satt i dag, virket hun irritert og svarte unnvikende at hun ”bare jobbet her”. Her blir avstanden mellom aktør og publikum alt for stor, og studenthelsetjenesten har en jobb å gjøre på dette området.

Selv om høydepunktet var en skuffelse, utstråler allikevel ekstranummeret på den postoperative salongen genuin vaksinasjonsglede, og er et alle tiders plaster på såret. Sluttseansen er satt til 20 minutter, hvorpå massene skal observeres for eventuelle allergiske reaksjoner. Rammene er løse og improvisasjonsgleden høy. Bestyrerinnen fra det første venterommet returnerer for mer The Julekalender og preker oppmuntrende hippieidealer som ”nå må dere passe på hverandre da”.

Etter en og en halv time tar Terrords utsendte t-banen hjem. Den krasse smerten i venstre overarm som kun skal bli verre i døgnet som kommer, er et minne om en aften i massevaksinens navn.

torsdag, desember 03, 2009

Alt om min Jernhest


Mennesker med et lidenskapelig forhold til tog er både det mest fascinerende og mest langtrukne folkeslaget der ute. Spesielt de som er opptatt av elektriske tog, lyntog og magnettog, på et ikke-politisk grunnlag. Nei, skal man dedikere seg til skinnene er det kun to modeller som gjelder: 1. Østeuropeiske dieseltog som transporterer radioaktivt avfall. 2. Bluesmusikerdrevne dresiner. Et unntak må allikevel nevnes: Når sosialdemokratiske NRK i beste Norge Rundt-ånd allierer seg med Andy Warhols urokkelige kreative instinkt hva angår langtekkelighet, for å vise en sju timer lang togtur på tv.

Strekningen var Bergen-Oslo. Jeg løste vel billett et stykke etter Hardangervidda, men vit at det var gode fire timer igjen av turen, og vit at jeg ikke aktet å gi meg før jeg med egne øyne kunne se grorudheroinisten skyte opp under Vaterlandsbrua. Det var ikke det at jeg gjorde dette for å være kul. At jeg ble sittende for å kunne skryte i etterkant. For å utsondere karakterstyrke. For å inngå i rekkene av hipstersæringer som utfører utrolig kjedelige aktiviteter fordi utrolig kjedelige aktiviteter både er hipt og sært og gir deg en solid neve kulturell kapital i slike kretser. Jeg fant derimot en ektefølt tilfredsstillelse av å følge bergensbanen fra konduktørstolen - i den faktiske tiden det tar. Før jeg visste ordet av det spilte Kringkastingsorkesteret opp mens bakkar og berg snerret forbi meg. Da var det bare å klamre seg fast til torpedoen og ri løpet ut.

Det er lenge siden jeg har sett noe så ekte og unikt på tv. Og det var vel først og fremst denne integriteten jeg satte pris på ved programmet. Prakteksempelet på dette kom ett minutt unna det endelige målet - Oslo S. Bergensbanen stanset på Nationaltheateret stasjon, og der ble lokomotivet stående i tretten traurige minutter ventende på et signal. Hva er egentlig alle disse signalene innad i togbransjen? Det er klart en blir forbanna. Ingenting er verre enn å stå stille når en skal være i bevegelse. En buss, et tog eller et fly som ikke flytter på seg er dødsralling for sjelen. Jeg kan ikke tenke meg noe mer usunt for den jevne tidsklemmekremmer. Men når Bergensbanen tar en tretten minutter lang pause ett minutt unna sitt endelige mål, bryter dette med alle mulige dramaturgiske tvregler. Og oppi all forbannelsen skjuler det seg derfor en neve med gatekredd.

Foreleseren min sier at det viktigste i verden er labyrinter, måldrevne reiser og interaksjon. Han forbanner narratologi og sier at å se verden gjennom historiefortelling er et spill for galleriet. Kanskje er NRKs Bergensbanemaraton et skritt i riktig retning for det postmoderne sinn. Inntil videre får vi nøye oss med å spille munnspill og kjøre dresin.

lørdag, november 21, 2009

Ministry of Porn

Pornoautooriterer, og andre bidrag til pornodiskursen. Bidrag merket med * har redaksjonens særanbefaling.

- Pornogreve
- Pornosjef
- Pornooverhode
- Pornobaron
- Pornolord
- Pornokremmer
- Pornoguvernør
- Pornomakker
- Pornokeiser
- Pornoleder
- Pornokrøsus
- Pornofylkesmann
- Pornokaptein
- Pornopresident
- Pornokonge
- Pornoshogun
- Pornoformann
- Pornokansler
- Pornomester
- Pornoprofessor
- Pornohøvding
- Pornoombud
- Pornominister
- Pornoekspert
- Pornoboss
- Pornogudfar
- Pornopatriark
- Pornomajor
- Pornogeneral
- Pornopamp
- Pornoconseliergie
- Pornopave
- Pornopharao
- Pornosenator
- Pornocæsar
- Pornotsar (*)
- Doktor Porno
- Pornoführer
- Pornokulakk
- Pornodirektør
- Pornoguru
- Pornoimam (*)
- Pornobuddha
- Pornoknekt
- Pornodronning
- Pornokonge
- Pornosheik
- Pornosultan
- Pornokommandør
- Pornokardinal
- Pornomogul
- Pornopappa
- Pornoinspektør
- Pornodirigent (*)
- Pornohai
- Pornoprins
- Pornorektor
- Pornoprofet (*)
- Pornoprefekt (*)
- Pornokonduktør
- Pornoadministrator
- Pornomester
- Pornoprospektør
- Pornoprofitør
- Pornopioneer
- Pornoherre
- Pornohertug
- Pornokingpin
- Pornoyakuza
- Pornovedlikeholdsansvarlig
- Pornokoordinator
- Pornoautoritet
- Pornoviter (*)
- Pornorabbi
- Pornomonark
- Pornodiktator
- Pornodespot (*)
- Pornotyrann
- Pornomisjonær (*)
- Pornosheriff
- Pornoengel
- Pornosmed
- Pornobarista
- Pornoamt
- Pornoarving
- Pornomagnat
- Pornoideolog (*)
- Pornokjempe
- Pornokirurg
- Pornomaestro
- Pornoinkvisitør
- Pornoforlegger
- Pornodemagog
- Pornoanker
- Pornoreder
- Pornoportør
- Pornosynser
- Pornoyngling
- Pornokhan
- Pornobøddel

Ytterligere bidrag kan distribueres i kommentarfeltet.

fredag, september 18, 2009

Brukthandler Brynhildsen

"Vet du om denne fungerer?", spør jeg brukthandler Brynhildsen yndig. Han ser på meg over tuppen av brilleglassene.

"Jeg vet ingenting om at den IKKE fungerer", svarer han skarpt, før han retter blikket ned mot fanget sitt hvor han lodder en batmobil fra 50-tallet.

Samtalen stilner hen, og nok en gang hører vi bare de merkelige lydene fra polakkens drill. Han griper hardt rundt den ytre delen av den - den som roterer, og tester hvor mye apparatuset er godt for, ser om motoren klarer å overvinne det østeuropeiske jerngrepet. Jeg har allerede forstått at Brynhildsen har fått nok.

Han legger fra seg batmobilen, og reiser seg opp bak disken. I det han sukker tungt dundrer pondusen autoritært fram, som når en superhelt river av seg sine vanlige klær for å blottlegge sin kampklare trikot.

"NÅ HAR DU LEKT DEG MED DEN DER LENGE NOK!", roper han.

Polakken skvetter til, forstår ikke situasjonen med det samme, men klarer snart å hente seg inn, klar til strid.

"Jeg må vite at den fungerer, før jeg kan kjøpe."

"DEN FUNGERER! DU ØDELEGGER DEN!"

"Jeg er interessert i den drill, men før jeg kan kjøpe, jeg må vite at den fungerer".

"Den selges SLIK DEN ER! Du ødelegger den. Skal du ha den eller ikke!?"

"For at jeg skal kjøpe, jeg må vite at den fungerer."

"DEN FUNGERER! Enten kjøper du den, eller så legger du den fra deg nå!"

Polakken stamper sabbatslig bort til hjørnet av butikken hvor han fant drillen, og blir stående og betrakte den. Brynhildsen setter seg ned bak disken sin.

"Hvor mye skal du ha for denne?", spør jeg han, og holder fram en LP-plate.

I samme øyeblikk suser det en velkjent lyd gjennom ørene våre. Polakken har ikke klart å holde de kåte fingrene sine unna.

Brynhildsen spretter opp.

"DET DU HOLDER DER ER EN BRUKT DRILL! Den selges SLIK DEN ER, og det må du RESPEKTERE! SKAL DU HA DEN ELLER IKKE!?"

Polakken svarer ikke, men legger den fra seg, går ut inngangsdøra og smeller den igjen. Brynhildsen vender blikket mot meg igjen.

"Hvor mye er du villig til å gi?", spør han strengt.

"Vel, det er ganske mye riper i den", svarer jeg.

"Det er tegnet på at det er ei bra plate det vet du.", kommer det såpass kontant at det virker som en innøvd frase.

"Ja det kan jeg jo være enig i."

Det blir stille.

"10 kroner da.", konstaterer han.

"10 kroner".

fredag, mai 08, 2009

Leaving Las Vegas

En bil vrenger opp foran bussterminalen og dama bak rattet stormer ut skriker "Anybody want some of my husbands clothes?!" river opp bakdøra og slenger en åpen koffert ut på fortauet før hun forsvinner inn i terminalen og den veslevoksne fyren fra LA snakker uanfektet videre om turen han har foran seg, ny jobb i Detroit, "leaving my sweetheart. Six years". En speeda og dritings dame rundt femti raller i munnen på ham om fordums storhet som limosjåfør for stjernene "buss, du, nei takk, Elton sendte privatflyet sitt for å plukke meg opp, du ville ikke tro de tinga jeg har sett, mann, ta den gangen Axl Rose" ingen hører etter. En rullsingrøykende brite på 21 skal rett til LAX for å fly hjem til England etter to år på veien og snakker ikke om annet lillesøstera som har tatt lappen og skal møte han på flyplassen, en utbrent hippie kommer bort til han og vil bomme rullepapir, han får resten av pakka og vi er på vei inn i terminalen da hippien kommer løpende tilbake rundt hjørnet og plasserer en joint i hånda på briten, "homegrown, man, homegrown, gotta look after each other", og briten roper etter han "You're a legend, man! a fucking legend!" og en av uteliggerne i sovepose ved veggen begynner å klappe, så kommer eieren av bilen ut igjen og brølet fra motoren druker alle lyder, klokka fem neste morgen våknet jeg i LA.