En avstumpet atlet

Jeg har aldri vært med i noe organisert lagspill som yngre, til dags dato har jeg enda ikke rørt en håndball, jeg har ingen anelse om hvordan man tar salto på en trampoline, hvordan man skal trikse med en fotball eller hvordan man stuper kråke baklengs.

Ja, jeg gjør meg i gymtimene…

Som en krokbøyd pinne med spinkle overarmer og svett panne deiser jeg rundt i gymsalen og felles, gang på gang. Sjelden av motspillere, som oftest en fin blanding av mine egne bein mot det vannrette truende gulvet kombinert med forvirring rundt ballens posisjon på banen, særlig da den nærmer seg meg. Jeg detter i bakken og tenna graver seg ned i parketten. Og den jævla ballen plukkes selvfølgelig opp av en dyktig utøver som har viet oppveksten til organisert idrett, som trikser litt med ballen i lufta før han får den inn i et eller annet mål. Jeg snakker om typen som gjør noe ekstra ut av oppvarmingen, oppvarming som enkelt og tydelig sier ”løp i sirkel” men som får denne personen til å sparke seg selv i rompa underveis, slenge med armene fram og tilbake, og løpe med henda på ryggen, bare fordi han er så føkkings flink. Det provoserer meg, der jeg løper like bak i litt for små gymbukser og t-skjorte uten navnet mitt i tydelige blokkbosktaver og tlhørende fotballklubb. Jeg er ikke på samme klode som disse personene. Jeg gjør bare det jeg får beskjed om. Og litt mindre.

Hvordan har det seg at jeg er så grenseløst talentløs når det gjelder idrett? Det er flere årsaker til dette. For det første handler mye av det om tida vi lever i. Jeg tilhører en gruppe gutter som vokste fram på slutten av 80-tallet. For første gang i historien noensinne, står verden ovenfor menn, hankjønnsbaserte individer, som suger i idrett og lagspill. Det skulle ikke være mulig, men slik er det altså, en utfordring det moderne samfunnet er nødt til å takle. Du oppdager oss fort med vår definerte foroverlente rygg og malplasserte posisjon rett opp og ned et tilfeldig sted på banen. En mer populær definisjon er ”nerd”.

Den andre grunnen til at jeg er et misfoster når det kommer til idrett, har med min familie å gjøre. Jeg sitter her hjemme og titter rundt meg. Og kommer fram til at det rett og slett ikke er mulig å praktisere noen som helst form for idrett innad denne familien. Det er ikke av interesse, et kulturelt fenomen totalt oversett, nærmest sensurert av mine foreldre. Og hvorfor kom ikke barnevernet inn?! Folka prøvde imidlertid å lære av sine feil når barn nummer to kom til verden. Min lillebror Jakob ble lurt inn i organisert idrett, løkkefotball. Men tror du ikke han stod der, like idiotisk plassert midt på bana som meg, og unngikk ballen så godt han klarte fra første sekund… Det er noe galt med familien min. En slags nedbrytende aura som får oss til å frykte idrett.

Jeg har satt meg selv og min fysikk i et dårlig lys nå. Men slapp av, herifra går det bare enda brattere nedover. Det er på tide å ta tak i ryggen min en gang for alle. Ryggen min som har gitt meg det selvutnevnte kallenavnet ”Aerodynamic Banana”.

Det hele begynte tidlig et skoleår hvor vi nøt stafett ute i sola. Dette var ikke så ille, jeg liker å løpe, det er enkelt og i tillegg er det den eneste aktiviteten hvor jeg ligger på likt nivå med de muskuløse guttene som befinner seg i samme gymtime og garderobe. I løping er det alle for en og det er ingen lagkamerater jeg ikke klarer å sentre til eller motspillere som tar ballen fra meg. Jeg liker det. Men også her har jeg evnen til å utmerke meg humoristisk, mer eller mindre ufrivillig. Etter å ha løpt en stund, har jeg en tendens til å gi litt etter i ryggen, jeg tillater meg å la meg lene meg framover, særlig hvis jeg skal løpe fort. Og på denne solfylte dagen stod Irmelin på hjørnet av gressbana med frekkhet og spydighet i blikket og observerte denne løpeteknikken der jeg farta over banen som, nettopp, en banan. Irmelin lo det hun makta, nok et festlig bidrag fra Jørgen til kreativ gymnastikk. Jeg hadde ikke annet valg enn å forsvare meg. Og jeg forklarte Irmelin alvorlig og seriøst at dette var en velutviklet løpeteknikk jeg praktiserte. Dette lo hun selvfølgelig bare mer av. Men det var i dette øyeblikket det gikk opp for meg hvor genialt ”Aerodynamic Banana” egentlig er. Hvem skulle tro at en analfabet i joggesko skulle komme på noe så genialt? For det er virkelig gjennomtenkt, uten at jeg noensinne har ofret det en tanke.

Her har du en løpeteknikk som først og fremst skaper aerodynamikk. Man lener seg framover og luftmotstanden minker, hastigheten øker. I tillegg er den perfekt tilpasset enhver nerds rygg. Du løper med ryggen i naturlig bøyd bananposisjon, slik vi liker den. Og viktigst av alt, du får ikke hold i magen! Enhver person som har vært ute med hold, vet at det hjelper å bøye seg ned. Aerodynamic Banana gjør at du slipper dette, fordi du bøyer deg akkurat passe ned under hele løpeturen. Jeg ber derfor alle atleter i hvertfall vurdere dette! Drit i dårlig holdning! Drit i dårlig rygg! Dere kommer til å dø unge uansett hele jævla gjengen. Og kanskje skaffer Aerodynamic Banana dere en gullpokal eller to som dere kan putte bolene og proteinpulveret deres oppi. Og her er vi inne på flaggskipet til moderne idrettsutøvelse. Treningsstudioet.

Jeg takler det ikke. Jeg får nervøst sammenbrudd. Her er et rom kun bestående av idrett, konsentratet av idrett. Veggene er pensla med svette, lydanlegget har spilt så mye ”workout-mix XI” at det ikke trenger noen cd for å spille av musikken, lydene ligger fastbrent i membranen på høytalerne. Og det er i dette rommet vi i klassen innimellom blir tvunget inn i, som jødebarn i et gasskammer. Her sitter det fremmede NTG-folk og speider utover apparatene, klare til å slakte enhver person som frivillig lenker seg fast til torturinstrumentene og ikke kommer opp på et verdig nivå når det gjelder smerteutholdelse. Aller mest frykter jeg benkpress-apparatet. Jeg har aldri noensinne rørt den og kommer aldri til å rote meg bort i noe slikt. Jeg vet at stanga alene vil meg vondt.

Et treningsstudio er et slags sted hvor du ofrer liv, sjel og kjønn, i bytte mot store muskler. Jeg tør faktisk påstå at jeg ikke er i dårlig form. Jeg er ingen klump, jeg blir ikke anpusten av en tur, og derfor mener jeg at det ikke er noe poeng for meg å bli slave på et treningssenter, nettopp fordi det ikke er sunt. Målet er å få massive biffer på utsiden av armer og bein, til pryd for de andre på treningsstudioet. For jeg nekter å tro at det er noen i verden som tenner på å ta på massive muskler hvor blodårene og senene er presset opp i det ene hjørnet av den strekte huden som når som helst kommer til å sprekke og la muskelen treffe bakken med et vått klask. Du har heller ingen verdi for resten av samfunnet, fordi du er nødt til å fortsette å trene, resten av livet, for å unngå muskelsvinn og død og pine. Den eneste muligheten du har for å overleve og leve et ”normalt” liv er å prostituere deg på treningssenteret ved å gå inn i rollen som personlig trener eller bole-langer. Jeg er redd for treningsstudioet. Og jeg gjør et stort poeng av å forholde meg passivt til alle aktiviteter i rommet, til og med hvis det bare er snakk om å ligge på en grønn matte og løfte beinet opp og ned.

Til tross for mye latter rettet mot mine atletiske prestasjoner opp igjennom årene jeg ikke alltid har satt like stor pris på, lever jeg i dag med et veldig avslappa forhold til lagspill, ballspill, idrett og i det hele tatt all fysisk aktivitet. Faktisk ser jeg det som min plikt å gå inn i historien som et atletisk kultfenomen. Et forbilde for andre nerder, en person som ikke var redd for å bøye ryggen, tryne over-gjennomsnittlig mye og skyte på feil mål. Og jeg håper en gang i framtiden at mine medelever har et bilde av meg, et minne, hvor jeg med bøyd rygg farer over gulvet og plutselig, totalt uventa, mister balansen og lirer av meg et unikt ansiktsuttrykk i sekundet før jeg treffer bakken. Jeg er en avstumpet atlet, og jeg skjønner nå at jeg er faen så stolt av det.