Somewhere around Glasgow

Jeg lever.

Oh, Mama, Can this really be the end...

Det er fem år siden tårnene falt i New York. Det er ett år siden TERRORD så dagens lys. Og det er i dag, 11.september 2006, at jeg kanskje skriver min aller siste tekst her. På min bursdag. På min reisedag. Dommedagsbarnet skal nemlig se dommedagen med egne øyne.

Det var på tide å gå tilbake til røttene rett og slett. Vi har lært mye. Vi har skribla mye, syns vi i hvertfall selv. Og vi har opplevd mye. Med all denne nye bagasjen ville jeg tilbake til det som startet alt dette maset, 11.september 2001. I dag setter jeg meg ombord på et fly. Det kan bli tidenes feteste avslutning på noe jeg tør påstå har vært et veldig ålreit liv så langt. Eller det kan bli en opplevelse i et liv som skal fortsette å være ålreit. Uansett akter jeg å se den eventuelle døden i øynene med et par kraftige ølbriller.

Og nå er det på tide å ta livet av det pompøse eposet jeg har holdt vedlike i de to foregående avsnittene kjenner jeg. Greia er bare at jeg skal til Skotland en tur... Med Eirik og Irmelin... Og vi reiser i dag fordi flybillettene var billige. Jeg hadde ikke noe med det å gjøre engang, Irmelins verk. Faktisk har jeg fått så lite ansvar for turen at jeg ikke engang får passe på mitt eget pass. Det har ligget trygt i Irmelins varetekt i en uke allerede. Det bør også nevnes at jeg på søndag kjøpte reiseforsikring fra nettet to ganger på rad, uten å få glede av noen av dem. Jeg rota det til big-time, uten å gå noe nærmere inn på det. Så nå reiser jeg for helvette uten! Faen ta dere Ryanair!

Fint lite vet jeg om vårt reisemål, annet enn det Trainspotting har gitt meg. Og der blir landet framstilt som alt annet enn et terror-mål. Men terrord-mål, derimot. Som terrord-mål er Skotland perfekt. Skotland er den alkoholiserte hoffnarren til England. Og jeg har skumle forventninger jeg tviler på vil bli innfridd.

Jeg vil se menn som løfter kilten sin på gata for å blotte snabben. Jeg vil se kjøkkenglass fylt til randen av whisky. Jeg vil se stygge britiske damer med utstående tenner som legger an på Eirik og spanderer drinker på han. Jeg vil se barslagsmål. Og jeg har, av en eller annen uforklarlig absurd grunn, en utrolig trang til å snakke med en full russisk kullgruvearbeider, I Skotland. Jeg aner ikke hvorfor. Men, det sier seg selv at ikke alt dette er gjennomførbart. Jeg holder allikevel en knapp på damene og Eirik og barslagsmålet. Og det er HVIS vi kommer fram.

Tyler Durden ville sagt det var håp. Vi skal jo i hvertfall passere i nærheten av London, øyfaen er da ikke så stor. Og derfor vil jeg i det minste at noen der ute holder pusten littebitt mens de vet jeg sitter på flyet. At de ofrer en beskjeden indre monolog til vesletappen der oppe. Bare en setning eller to. Og skulle det skje, at vi krasjer, forventer jeg at du tar fatt Ole Øyvind. Henger opp denne teksten på minnetavla over de som døde i terrorulykken i dag. Sammen med beretningene om fedrene som ringte mor og barn og sa han var glad i dem minuttene før han visste det var slutt. Denne teksten kan bety alt eller ingenting. Om noen timer er den død og totalt verdiløs. Men om noen timer kan den også være arkivert i et udødelig arkiv. Og hvis dette er slutten, og denne skal opp på en eller annen minnetavle, har jeg faen meg et par ting jeg vil si:

- Gå med votter om vinteren, ikke hansker.
- Knull ikke på deg en lausunge, det er nok unger der ute.
- Bann når du føler for å banne, det er ikke dumt.
- Drikk øl og spill gitar når du kan tillate deg det.
- Bruk Pommes Frites-krydderet ditt på mer enn pommes frites.
- Se an det du har mulighet til å se an her i livet.
- Og som muttern pleier å si, med bred østfoldsdialekt, hver gang jeg åpner en øl:

Pass deg for Kong Alkohol.

Så der. Da setter jeg meg snart ombord på flyet. Og har jeg ikke gitt lyd fra meg her innen et døgn så har jeg bokstavelig talt møtt veggen. I høy fart. Det kan også tenkes at jeg har blitt tatt inn til avhør som potensiell terrorist, kidnappet av en sint skotte eller slått bevisstløs av en full Irmelin og sviktet av Eirik som har blitt med de stygge britedamene sine hjem.