Nazinostalgi #13

Nazistiske eventyr, Del 1:

Emmerich Askeladden og de gode krematorieovnene

Postkassepanikk

Her står jeg. I kjelleren. Og roter rundt nedi postkassa mi med et avlangt pappflak jeg har klart å presse inn og ned i den nazistiske åpningen. Hva er det jeg holder på med? Hvordan kan det ha seg slik at jeg i nedkjørt postjobbrus velger å sysselsette meg med en så lite tilfredsstillende aktivitet som denne? Hva i Jehovas navn har fått meg opp i en situasjon hvor jeg utfører kriminelle handlinger mot meg selv? For å finne et rettmessig og korrekt svar på dette, må vi seks måneder tilbake i tid – en jævlig sen desembernatt.

Klokka var snart tre på natta og jeg hadde sovna til Seinfeld på sofaen. Men jeg våknet av en grusom sult. En sult som rev meg ut av søvnen og befestet sjelen min med én tanke – å handle kebab på kebabtoppen før de stengte for natten. Jeg spratt opp, satte på meg et par utslitte sko og kastet meg ut i den kalde vinternatten.
Vinden pisket eksossnøen i ansiktet mitt og flakene festet seg i de pjuskete barteutvekstene mine. Det var knapt med tid. Skulle jeg rekke dette måtte jeg løpe. Jeg akselererte dypere inn i natten, og nådde marsjfart rett før rehabiliteringshjemsvingen. Det bør nevnes at jeg på ingen måte bor på et rehabiliteringshjem, men det er, geografisk sett, unektelig min nærmeste nabo. Men så gikk det galt. Jeg la meg ut i svingen, holdt tempoet, sparket fra, ett ben om gangen, og tryna så lang jeg var. Det var som å se en Formel 1–sjåfør spinne rundt i bilen sin og bli kastet inn i bildekkvantet, bortsett fra at det ikke var noe bildekkvant, men en stor grønn metallcontainer for gjenvinning av glass. Vondt gjorde det. Men verre var de materielle skadene i baklomma mi: Nøkkelkortet, dette nymotens plastikkverktøyet som gir meg muligheten til å entre og holde eventuelle inntrengere unna leiligheten jeg bor i, hadde sprekt og delt seg i to. Jeg hinket videre, fikk maten min og kom meg tilbake til sikkerhet - døra hadde jeg heldigvis latt stå ulåst. Der begynte jeg prosessen med å teipe kortet sammen igjen, mens jeg spiste kebab og så på Blade Runner. Enhver låsesmed ville konstatert at science fiction-noir-glimtene fra tven er jævlig dårlig arbeidslys når en skal fikse seg en nøkkel, og at fastfoodsausesøl bør holdes strengt adskilt fra produksjonsbåndet. Begge elementene ble allikevel inkorporert i det svært så spekulative resultatet; det ble en på alle måter ekstremt provisorisk løsning. Men det fungerte! Og jeg var fornøyd. Enn så lenge.

Kortet mitt var en tikkende bombe. En bitter vietnamsoldat som hadde blitt teipa sammen, sendt tilbake til statene, og sakte men sikkert begynt prosessen med å drikke seg i hjel. Månedene mellom desember og juni er en eneste stor diffus fyllekule for kortet mitt, hvor den skritt for skritt går mer og mer i oppløsning. Så var det her for noen dager siden at jeg fant ham fullstendig livløs i lommeboka mi. Jeg måtte konstatere han død. Samle sammen bitene og levere ham til studentsamskipnaden med håp om å få en ny og nykter soldat en gang etter byråkratiets fall. Jeg stod uten kort. Og måtte forhandle fram kompliserte avtaler med Silje, som satt på det som nå var leilighetens eneste gjenværende nøkkel. Dette gikk bra helt til denne ene avtalen nådde et så høyt nivå av kompleksitet at den fullstendig overmannet meg. La meg forklare:

Silje skulle vekk, i flere dager. Jeg ville befinne meg på jobb i det øyeblikket Silje aktet å forlate leiligheten. Hun skulle derfor legge nøkkelkortet i postkasseboksen. Min del av avtalen - det absolutt eneste jeg måtte huske. Var å ta nøkkelen til postkassa og plassere den i lommeboka. På denne måten skulle jeg kunne låse opp postkassa etter jobb og finne nøkkelkortet til leiligheten trygt forskanset inni metallboksen.

Til og med den uoppmerksomme leseren bør kjenne følelsen av at puslespillbrikkene faller på plass nå. For selvfølgelig. Selvfølgelig glemte jeg den jævla postkassenøkkelen. Den lå der, på sin faste fordømte plass. Inni leiligheten. Tenk det - den har en fast plass der, en fast føkkings plass, den er ikke vanskelig å finne, ligger alltid der – på plassen sin, den har faen meg aldri vært borte, aldri, ikke én gang, har jeg lurt på hvor postkassenøkkelen er – ”hvor er postkassenøkkelen? Den er på plassen sin”, kan jeg spørre meg selv, hver eneste dag om det måtte være ønskelig. Men i dag. I dag er den altså utenfor rekkevidde. Følelsen er grusom. Den stikker. Jeg er uten hjem. Og hvorfor? Fordi jeg ikke har nøkkelen til postkassa mi! Og det er så horribelt å kjenne at posisjonen til en jævla postkassenøkkel skal definere og bestemme og beordre og diktere hvor jeg sover i natt. Det er elementære ting der inne jeg har lyst på for faen. Mat. En liter iskaffe. Klesplagg. Timelister som skal leveres i morgen. Jeg er smertelig klar over at jeg ikke kommer meg inn. Men jeg bestemmer meg allikevel for å gå ned i kjelleren og stille meg opp foran postkassa og glo på den.

Og jeg glor…

Det er noe ved det å være låst ute som alltid har frambrakt merkelige reaksjoner i meg. Mange år med distréhet har ofte holdt meg hutrende ute i en time eller to. Men allikevel, så å si hver gang, velger jeg å stå der, så nære obstruksjonen som mulig. Jeg inntar en slags martyrrolle hvor jeg blir besatt av å kjenne på følelsen av å være så fryktelig nære, men samtidig så langt unna. Og jeg tør ikke trekke meg unna. Tenk om den plutselig skulle åpne seg i det jeg forlater hindringen?

Mens jeg står der begynner jeg å tenke. Vaktmestersystemet stenger klokka tre og de svarer derfor ikke på telefonen. Jeg observerer på en informasjonsplakat at jeg kan ringe en vektertjeneste som kan låse meg inn. Dette koster meg 800 kroner. Men verre er det å tenke på ydmykelsen. Tenk hvordan Silje kommer til å gjøre narr av meg. Hvordan hun flere ganger minnet meg på den helvettes nøkkelen. Og det skulle ikke bli noe problem, mente jeg. Men visstfaen er det et problem. Jeg begynner semipanisk å rive i kassa. Prøver å presse inn armen min i sprekken. Jeg er langt fra anorektisk nok. Så begynner jeg å tenke på en slags klypegaffel. Kan jeg lage en klype? Eksisterer det mot formodning en slik klype der ute? Bør jeg bryte opp kassa? Jeg tør ikke det. Stadig vekk kommer det ned en blokkhabitant for å hente posten sin fra de andre kassene. Disse personene har nøkkelen sin. Åjada. De har sikkert en fast plass og vel så det. Jeg graver meg dypere ned i fantasiene om å fiske opp kortet mitt. Hva hvis jeg hadde hatt en magnet? Er kortet magnetisk? Nei det er ikke magnetisk. Men så, skjer det.

Jeg vet det går tregt, men jeg er utelåst og handler i semiaffekt. Du har sikkert pønsket det ut for lenge siden. Et bilde av kortet, limt fast på tuppen av en stang som sakte kråler seg vei opp av postkassa, begynner forsiktig å visualisere seg i hodet mitt. Jeg øyner håp. Det kan jo gå, det kan jo virkelig gå. Jeg marsjerer ut og hjertet pumper. Går fast og bestemt inn på Ica Nær og trekker ned den mandigste teiprullen jeg finner i sortimentet. Den er brun og brei. Betaler. Stikker innom søplekassene og finner meg en tom grandiosakartong. Før jeg står der, foran postkassa mi, nok en gang.

Jeg begynner å eksperimentere med ulike lengder grandiosa og forskjellige teipsammensetninger. River av papp og kaster rester rundt meg. Det ser ut som et juleverksted for en utviklingshemma seksåring med stivkrampe. Men det bærer frukter. Etter ti minutter klarer jeg å lirke ut Dagsavisen. Få ting har økt moralen min ovenfor et prosjekt på samme måte. Etter å ha gang på gang kjørt teiptippen inn i veggen på postkassa, eller mistet avisa ned igjen, får jeg tak i hjørnet på en side, klarer å presse den forsiktig ut uten at sida løsner fra resten av selve avisa, og tvinger igla ut av paradis. Jeg kaster fienden triumferende i veggen på andre siden av rommet. Dette går en vei. Adrenalinet farer gjennom kroppen. Tenk om jeg virkelig får kortet ut derifra? Tenk om jeg klarer dette?

I det jeg er godt i gang med å få ut avis nummer to ut, kommer denne fyren inn. Jeg kjenner ham igjen med en gang. Sist jeg så han kom han spradende dritings ut av en taxi, og trallet på den mest bestefarsnostalgiske måten jeg noen gang har hørt. Liksom, dumdidum, dum, bom!bom!, bom!bombom!. Jeg gikk noen meter foran ham, men i gangen øynet han muligheten for sosialisering.

”Jeg er universitetsdropout!”, fortalte han lystig.

”Det er jeg også”, sa jeg, og tenkte det ville være sympatisk.

”HAHA! HF eller NATMAT?”

”SV”, svarte jeg.

”HAHAHA! Ey, yeah, I’m gonna kick your AASSS!, svarer han, slenger ut beinet sitt i en progressiv piruett, før han slår meg forsiktig i brystet med neven sin.
”Nå-nå-nå-har jeg handla meg en rev. Og etter det er det. GOODBYE BOURDIEU! Og! GOODBYE FOUCALT! Hehehehe. God natt!”

Han kjenner meg tydeligvis ikke igjen her jeg står og bryter meg inn i min egen postkasse. Så jeg føler det er på sin plass å kortfattet og nøkternt forklare hvorfor jeg gjør dette.

”Det er ikke så ille som det ser ut altså. Har mista nøkkelkortet mitt nedi postkassa.”
”Jaja, det er da noen som får det til. Syns det er innbrudd her nede hele tida. Men du får ha lykke til!”

Han var tappet for all sjarm. Men det var ikke rom for å sørge over det nå. Her gjaldt det å holde fokus på det som var viktig. Avis nummer to kom opp og ut og ble likvidert på samme måte som nummer en. Kun ett element gjenstod der nede: Kortet mitt. Men enn hvor mye jeg prøvde, gikk det bare ikke. Grandiosapinnen min var for kort. Jeg måtte dykke dypere ned i kassa enn noen gang, helt til bunns. Men bunnen var stor og kortet lite. Så jeg satte meg ned for å ta en pause. Jeg hadde tross alt vært på fronten i tre kvarter allerede.

Burde jeg gi meg nå? Går ikke dette? Var jeg bare heldig med avisene? Jeg kjenner bluesen sige over meg. Hvor mye skiller egentlig vietnamsoldatkortet mitt og meg? Fikk jeg kanskje en smell for mye i den svingen jeg også? Hvem er det jeg lurer her. Kan jeg virkelig totalt robbe en postkasse for alt dens innhold med litt teip fra Ica? Det er da jeg kjenner mobiltelefonen vibrere. Den signaliserer at batteriet er svakt. Men på merkverdig vis drar det meg ut av bluesmelankolien. Mobiltelefonen, hvorfor har jeg ikke tenkt på den før!? Den får plass i sprekken, og gir meg en mulighet til å kartlegge kortets eksakte posisjon der nede i mørket, ved at jeg tar bilder. Adrenalinet strømmer tilbake. Dette skal gå.

I voldsomt tempo begynner jeg å utvide grandiosapinnen min. Jeg lager en fersk ny teiptupp. Og så tar jeg rekognoseringsbildet med mobilen.

Jeg får se på det i seks sekunder før batteriet går.

Nå må jeg stå på egne bein.

Dette er sannhetens øyeblikk.

Jeg stikker den forlengede pinnen ned i ondskapens hull. Gir det den bøyen den trenger for å nå bunnen uten å henge seg fast i veggene. Treffer kortet. Og begynner å lirke det oppover.

MEN SÅ FALLER DET AV!

Det høres ut som et dårlig filmmanus inspirert av en dårlig kioskroman. Men det er sant.

Kortets posisjon er nå totalt ukjent. Jeg prøver halvhjertet en gang til.

Og jeg får faen meg napp med en gang...

Kall det antiklimatisk eller hva du vil, men så fort og tilfeldig skjedde det. Det føltes nesten som om noen bare ville trekke meg helt ned til bunn. Helt ned. Og nå er det liksom så forbanna greit. Nå er de fornøyde. Han har vært der, la oss bli ferdig, gi han det kortet sitt da.

Det går på skinner. Det er ikke annet å si. Jeg har aldri sett større samarbeidsvillighet i mitt liv. Det farer oppover. Snart holder jeg i det med to fingre. Trekker det forsiktig ut. Og står der, med kortet mitt mellom hendene. Nøkkelen til hjemmet mitt.

Jeg låser opp. Skrur på Slow Ride. Drikker en liter iskaffe. Og så skriver jeg dette.

Å sette ting i perspektiv er en simpel konklusjon å måtte ty til. Jeg har prøvd å sette så mye i perspektiv at jeg er fullstendig blind. Å bo på gata i natt, det hadde satt ting i perspektiv. Å sove på gølvet til Ole Øyvind i natt, også perspektiv. Men å faktisk ordne opp kontant på stedet? Å få tilgivelse? Det er i disse øyeblikkene man skal forbanne seg over at samfunnet har blitt for komplisert. Det er i disse øyeblikkene man bør skjønne hva frihet virkelig er. Menneskeheten kommer ikke til å bli tatt over av maktsyke roboter eller slimete aliens. En dag kommer vi faen meg til å låse ute hele menneskeheten. Tilfeldigvis skyve igjen smekklåsa til eksistensen mens nøkkelen er der inne. Og hva gjorde vel jeg, annet enn å godta systemet slik det er? Kanskje jeg ikke lærte noe som helst. Men å stå der, og kjenne å ha funnet smutthullet i selve nøkkelhullet, er ubeskrivelig. Jeg har gjennomtrengt en uovervinnelig festning. Og ja, festningen består den, i beste velgående, jeg har egentlig ikke overvunnet noe som helst. Den står der totalt urørt og i fin form. Men jeg er inne i den. Jeg er faen meg på innsiden.