Postkort fra Grand Canyon

Faktum er at jeg gjerne, så inderlig gjerne skulle klart meg uten Bob Dylan. Men hver gang jeg går tom for krefter, har nachspiel eller trenger tomprate med godt voksne menn vender jeg tilbake til ham. For meg er han den største. Selv i går, da jeg var i Grand Canyon, tok jeg meg flere ganger i å lure på hvor gammel Dylan var da han så dette for første gang. I dag kom det nye albumet hans. Jeg hadde ikke fulgt helt med og våknet intetanende på hostellet i Flagstaff, Arizona og spiste en stor og kald og kvalmende porsjon Nachos rett over gata og bestemte jeg meg for å gå til Barnes & Noble og kjøpe en bok. Rett innenfor døra sto det en pidestall og på pidestallen sto det nye Dylan-albumet, "Together through life". Håpløst cover. Men jeg liker det. Jeg følte sterkt at jeg burde være entusiastisk og kjøpte det med en gang, selv om jeg ikke har med meg noen CD-spiller. Mannen bak disken lyste opp og fortalte at jeg var den første i byen og at jeg bare kunne glede meg. Jeg gledet meg egentlig ikke. Men jeg labbet likevel rett tilbake til hostellet og spurte om å få spille det på anlegget i resepsjonen. Mens jeg skriver hører jeg gjennom for tredje gang og jeg liker det jeg hører. Det låter akkurat som forrige gang. Like lite interessant som en lysestake. Jeg har ikke engang giddet å følge med på tekstene. Og jeg liker ikke å like det men jeg liker det likevel. Jeg blir til og med i bedre humør. Jeg kjenner ingen som vil være interessert i å høre om det bortsett fra mamma, og jeg finner det ikke bryet verdt å skrive melding. Hun sitter antagelig og lytter hun også, på andre siden av kloden. Vi elsker nemlig Bob Dylan, mora mi og jeg.