ODE TIL PIRATER

For mange mange hundre år siden bestemte småkriminelle drikkeglade voldtektsmenn seg for at havet skulle bli deres nye lekeplass. De ble kalt pirater. Og de gikk inn i historien som et av tidenes mest godtatte forbrytelsesfenomen. Egentlig synes jeg det ikke er rart i det hele tatt. For pirater er noe av det kuleste jeg kan tenke meg.

Piratene klarte det hard satanistisk dødsmetall aldri klarte. Å få innpass blant foreldrene. Egentlig er de ikke så forskjellige. Piratene farta rundt med dødningeskaller i flagget, langt møkkete hår, og blodige kniver. De harde dødsmetallfolka har skjeletthoder på platecoverne sine, vokalister med blod i kjeften, og selvfølgelig langt møkkete hår. Jeg setter personlig ikke enorm pris på denne tpen musikk, men når piratene får være med på så mye gøy, syns jeg nesten litt synd på dem. Vi snakker piratlego, piratplaymo, bøker, filmer, spill, plastsverd, og alt sammen for BARN! Hvis det er kun dét det skal gå på, at ting må ha skjedd for noen hundre år siden før samfunnet kan godta det, ser jeg fram til en heavy metal lego-kolleksjon. Med små sinte legomenn. Svart band-buss. Brennbar kirke. Og en gedigen scene med masse dødningeskaller og flaggermus som legomennene kan bite i to! Og selvfølgelig barnebokserien om Victor Helllbender. ”Victor begynner på skolen”. ”Victor setter sitt første skudd”. Og ”Victor drar til Vatikanet”.

Kaptein Sortebill og gjengen har i midlertid gitt oss mennesker i dag mer enn festlige leketøy. Bare tenk på klesstil. Piratene var opptatt av åssen de så ut. Under flere lag av skjeggstubber fylt med bakfyll, blod og svette, ligger en nøye gjennomtenkt stil. Fillete kortbukser, langt hår og fete hatter kan ikke stamme fra noen andre enn piratene.

Var det noe våre sjørøvende venner var ekstra flinke til, var det å inkludere de som ikke hadde vært fullt så heldige her i livet. Jeg prater om skavanker. Avkuttede bein og armer, utstikkede øyne. Piratene brakte disse menneskene til topps. Treben og lapp foran øyet er kanskje piratenes beste gjerning noensinne. Har kanskje ikke du ønsket deg treben? Og lapp foran øyet bare ER og BLIR kult. Udødelig utenkelig kult.

Kaptein Sabeltann er et mørkt mørkt kapittel i pirathistorie... Han er den dårligste og mest useriøse piraten på de sju hav. Hvilke kvaliteter har Kaptein Sabeltann? Han er i fysisk elendig form. Og kjempedum. Det eneste han klarer er å gneldre ut ”arrrrrghh, Kjuttttavikaaaaa, Tante Bassaaaaaaaa, landkrabbeeeh!” mens han veiver med flaggfaen. Han er en elendig pirat med et slags Parkinson-adhd-Tourette-Dawn’s syndrom. Egentlig eier han ingen personliget, jeg anklager ham for å kopiere Kaptein Sortebills stil ned til minste detalj. Og viktigst av alt, han ljuger. Han sier selv at han er havets mektigste pirat. Hvordan kan en gjeng misforståtte mentalsjukehuspasienter forme verdens mektigste piratgjeng? Pelle og Pysa er to overvektige drittunger som gjennom hele barndommen har blitt utsatt for vold av en forfylla mor på en liten øde øy. Langemann er et manisk depressivt mattegeni. Og Pinky er en homofil spradebass som er for dum til å finne veien ut av skapet. Sammen erobrer de alle verdens hav. Vel og merke i følge den galeste av dem alle, Kaptein Sabeltann. På den pilråtne jolla han kaller ”Den sorrte Daaaameeeeeehhh wæææææææ”, pusler de rundt i en vanndam ved navn Grashavet. Hele tiden med støttekontakt Ole Jonny og psykiater Nilsen i øyekroken. Skuta er selvsagt snekra sammen på den verna bedriften like i nærheten.

Hvis foreldre hadde blitt spurt hvorfor de tror ungene deres liker pirater, ville de nok ha svart noe slik som ”det er eventyret over det hele.” Men den egentlige grunnen, er fordi pirater utøver vold i ny og ne. Ikke kjempemye, men akkurat passe. Fekte med sverd, skyte med pistoler og viktigst av alt, gå plankefaen. Barn elsker vold. De er små djevler. Jeg husker godt meg selv, jeg elsket pirater nettopp fordi det var slåssing inne i bildet. Og greia med skatter og gull og eventyr var mer som en bonus egentlig. Det hadde ikke blitt det samme om Postmann Pat dro ut på tokt med bilen sin etter et nedgravd brev fylt med britiske pund. Nettopp fordi han bare ville spurt folk om veien, ikke knærta dem. Pirater derimot, de slåss, og det er dritkult!

Barn trenger å se litt vold. Vi har alle et behov for å finne ut hva som er faenskap i verden. Og det er ikke snakk om enorme mengder massemord og voldtekter, man må finne den fine fine balansegangen. Litt vold bør samvittigheten se. Så Hitler mye vold når han var liten? Eller Stalin? Det er jeg overbevist om at de ikke gjorde. De var underernært på voldsbehovet guttunger har og søkte naturlig nok etter sine røtter senere i livet. Jeg forstår dem godt. Men på den annen side har du også de som har spriket for mye i den andre retningen, altså for mye vold. Bush, Texas og Cartoon Network er tre ord som sammen blir et infernalsk voldsmanifest. Den hellige voldstreenighet om du vil.

Piratene hadde en siste gave til verden. Språket ”pirate”. Som hovedsakelig består av ordene ”yaargh, me bucko og filthy maggot.” Pirate var et fabelaktig lyrisk språk. Dette skapte grobunn for mye sang. Jeg vil derfor avslutte min hyllest til piratene med litt virkelig god piratlyrikk.

Less singing, more sailing.
When we defeat our wicked foe, his ship he will be bailing
If ye try ta fight us...
...you will get a nasty whackin'
If ya disrespect our singin'...
...we will feed ya to a kraken

A pirate I was meant to be. Trim the sails and roam the sea.

Jakten på den østeuropeiske drømmen

Du har sikker spurt deg selv hvorfor min stemme har vært totalt fraværende på disse sidene i over en måned. Svaret er at jeg har vært ute og reist. Jeg har vært på interrailfaen.

Så å si alle landene jeg har vært i er tidligere østblokkland. Dette er selvfølgelig ikke tilfeldig.

Jeg så for meg en reise inn i hjertet av en postkummunistisk tragedie. En spissrotgang mellom illusjonsløshet og alkoholisme. Jeg hadde sett frem til å bygge opp innsikt i en sannhet så grusom at det ville være umulig å vende tilbake til min gamle sorgløse tilværelse når jeg kom hjem igjen. Som en krigsveteran skulle jeg overalt jeg gikk motta en stilltiende respekt, fordi alle visste at jeg hadde sett og skjønt ting de ikke hadde forutsetninger for å forstå. Men gjorde jeg det? Nei.

Det er visse forventninger jeg hadde til Øst-Europa:

Damene skal gjemme seg bak tjukke lag av sminke. Alle skal være åpne for å spe på lønna med litt enkel prostitusjon, og gå slik at det ikke er tvil om at de byr fram kroppen sin, om det så er når de kommer fra barnehagen med ungene, eller er på vei til tirsdagshandel på butikken.

Vi så faen meg ikke en eneste hore på turen. Til og med jeg som i motsetning til reisekameratene mine dro ut singel, øltørst og frisinnet støtte ikke borti en eneste jente som var virkelig løs på tråden. Frykten for at en uskyldig pubflørt fra min side skulle ende i et pengespørsmål ble snart overvunnet av frykt for at jeg skulle komme hjem uten et eneste nytt avsnitt å føye til mine samlede eventyr.

Når du passerer små barn på gata, skal de snu seg og se etter deg med store, sultne hundeøyne.

I Polen gikk faen meg alle de små barna rundt og lo på åpen gate. Riktignok grep foreldre rask inn med reprimander i alle de tilfellene vi registrerte, men det var allikevel en dyp skuffelse å se slik uskyldig optimisme og lykke.

Alle menn over 14 år skal til enhver tid være fulle eller på vei til å bli det.

Det var en forventning som ikke kunne slå feil, og det var den om alkoholprisene. Å gå langs drikkevarehyllene i Tsjekkiske matbutikker var omtrent som å se på et gavebord. Og det fantes ikke et eneste pengeskrin i hele landet hvor du ikke kunne kjøpe øl av han som sto bak det. Men hvor var bomsen? Med slike priser skulle du jo ikke trenge større tragedier enn en kvise på nesa for å bli alkoholiker. Men her drakk folk pils og kosa seg, og det var ikke snev av pessimisme i konsumeringen. Et gjennomsnittelig klientell på danskebåten på dagtid (der var vi også) hadde fortjent betegnelsen ”fortapt generasjon” lenge før det vi så av småfulle østblokkjugend.

Arbeidsledigheten skal være så stor at alle menn går rundt med en kost - i håp om å finne en støvete gatebit å sysselsette seg med.

Det gjorde godt å se at alle gatene var skinnende rene, inntil vi fant ut hvorfor. Tror du ikke samfunnet hånet sin egen kostemannkulturarv ved å investere i vaskebiler som på få minutter løste hundre fulle menn fra sitt psykisk livsnødvendige hobbydagsverk?

Der hvor det selges brød skal det aldri stå mindre enn tjue folk i kø utenfor.

Hver morgen i løpet av turen våknet jeg av at reisekamerat Jens var på full fart ut av døra for å kjøpe inn frokost til oss andre. Jeg var aldri oppgående nok selv i morgentimene til å hjelpe til med denne oppgaven, men tross bakrus og mangel på søvn var jeg ikke mindre oppegående enn at jeg skjønte at den tiden det tok før Jens var tilbake, enten tydet på at han hadde kommet rett til disken, eller at han hadde en særdeles mangelfull køkulturoppdragelse.

Men jeg vet at Jens er et dannet kømenneske, i motsetning til de innfødte. Her fikk vi i hvertfall se én av langtidsvirkningene etter Stalin. Selv på bussholdeplassen oppførte gamle damer med skaut seg som om de hadde fem utmagra barn i en kurv på togstasjonen og at busssjåføren delte ut brød til de tre første som kom inn på bussen.

Jeg kunne ramset opp mye mer. Jeg satte meg på toget tidligere i sommer med posen full av sosialistisk nostalgi og barnelærdom, og kom hjem med følelsen av å ha skjønt at julenissen hadde vært faren min i alle år. Ikke engang absinten kunne svare til forventningene.

Hva slags verden er det vi lever i når selv barnebarna av revolusjonen hopper rundt med Colaflasker og hard valuta i lommene? Er det ingen som skjønner verdien av å holde liv i de siste glørne som finnes av totalitære tragedier? Snart tasser vi rundt med samfunnslønn og stemmerett alle som én, og da kommer dere også til å kjenne denne diktaturnostalgien på kroppen. Helt til en snartenkt amerikaner får den lyse ideen om å åpne en Stalinistisk fornøyelsespark i Florida.

---

For øvrig hadde jeg en veldig kul tur. Men den historien skal jeg ikke smøre ut her.