Nazinostalgi # 9

God tittel på nazistisk tidsskrift, del 9:

Alene i jødemarka
- Jaktblad for antisemitter

Arr fra fortiden

Tiden leger ikke alle sår. I hvert fall ikke de sårene jeg fant da jeg åpnet mitt brukte eksemplar av verket ”Lærebok i filosofi og vitenskapshistorie”, også kjent som ExPhil.

Hva har denne stakkarslige akademiske sliteren vært igjennom?, var det første som slo meg. Hadde jeg vært en bok ville det siste valget mitt vært å få være en exphilbok. Som bok hadde jeg heller spredd beina mine som den trettisjette boka i Sagaen om Isfolket og åpnet meg opp mellom to fettete, kompakte og grisete sett hender tilhørende ei overvektig femti år gammel skilt kvinne på toppen av midtlivskrisa omgitt av en ring av fysisk svette som jeg ville ha inhalert inn med glede. Alt annet heller enn å være en ExPhilbok. For ExPhilbøker er nederst på den litterære næringskjeden. De blir hatet og utnyttet.

Min ExPhilbok er mer enn noe annet eksemplar bevis for dette. Den forteller mer enn filosofihistorie; det er nemlig en andre historie. Historien om da hun møtte han – da Nina møtte ExPhil. Og denne historien treffer meg så til de grader i hjertet at å skulle holde styr på deduksjon og dygd rett og slett kommer i annen rekke. For mellom linjene, markert jævlig tydelig med markeringstusj vel og merke, skjuler det seg en grusom sannhet.

Det begynner så fint og vakkert. ”Nina” skriver inn sitt fulle navn på baksiden av forsiden, og med det var de to forlovet og sammen som ekte godtfolk. Nå skulle alt bli bra. ”Nina” og ExPhil gikk sammen som hånd i hanske der de fortryllet hverandre igjennom hele første kapittel. Store kjærlige og fyldige partier med markeringstusj i både gult og rødt ble selve essensen a v deres forhold. Men så skulle alt brått forandre seg…

Plutselig forsvant understrekingen fullstendig. I gjennom hele kapittelet om Gallileo Gallilei fantes det ikke et eneste fargelagt ord. For Nina, den jævla hora, hun hadde mista interessen. Plutselig var ikke ExPhil interessant lengre, plutselig var han ikke den lettleste, duse, litt eksentriske og sjarmerende hva er meninga med livet?-boka. Plutselig var ikke Nina der lengre. Nei Nina, hun var ute og delte rikelig ut av markeringstusjen sin. Av med lokket for hver eneste annen bok som kunne krype og gå.

Og hva gjorde ExPhil? Nei han satt hjemme og venta. Venta seg igjennom hele Gallileo Gallilei, sukket seg ensom igjennom Hobbes, og vandret søvnløs igjennom Kant. Helt til hun plutselig stod der, på døra, våt og full. Og ExPhil, god som han er, tok henne imot med åpne armer. ”Det ordner seg, vi skal komme oss igjennom dette”, sa han oppmuntrende. Men Nina, døddrukken og ute av forstand som hun var, klarte ikke å gjenskape den unike magien som en gang fantes mellom de to. Det er et hjerteskjærende arr som aldri vil lege i ExPhil. Helt alene, i siste kapittel, omringet av et hav av tomme sider, står ordet. Ett ord, markert med gul tusj. Et lite, ynkelig hikst av et ord.

”TV”

TV. Av alle ord, TV. Fy faen så kaldt. Så jævlig kaldt.
Siden ble det stille.

Min ExPhil vil aldri bli det han en gang var, til døden tar han av dage vil han være fanget i fortiden. For alltid vil de understrekede setningene stå der og minne ham på noe som en gang var, minne ham til vannvidd.
Jeg har prøvd å være der for han, gått rolig fram, streket forsiktig under noen setninger med blå kulepenn. Men mine understrekninger har ingen annen funksjon enn å minne ham enda mer på en fortid som har okkupert hvert eneste trefibercelle i hele hans legeme. De forsterker bare de grusomme arrene enda mer der det blå klusset mitt blander seg med det gule .

Det er ikke mye jeg kan gjøre for min ExPhil. Jeg fikk han for femti kroner. Men jeg kan i det minste fortelle hans historie, som jeg har gjort nå. Fortelle verden at der ute, overalt, i skuffer, på benker, i sekker, ligger det ExPhilbøker og lider. ExPhilbøker som år etter år blir voldtatt på det groveste av naive førsteårsstudenter. Ingen fortjener noe slikt. Ingen. Kanskje bare Jostein Gaarder og Sofies Verden.

Kassekampen

Det skjer et eller annet brutalt og voldsomt inni hodet til oss mennesker nå til dags da vi får høre to ynkelige små ord:

Ledig kasse.

Vi jakter ikke, vi sanker ikke, vi dyrker ikke, men da vi hører de ordene befinner vi oss plutselig i en imaginær tilværelseskamp. Å komme seg til den ledige kassa betyr liv eller død. Og jeg skal være ærlig og si at jeg ikke er noe bedre selv. På beskjedent, klimatisert spionvis har jeg hele tiden oversikt over de andre kassene og personalflyt til og fra. Og veldig ofte kommer jeg meg også til denne ledige kassa for hurtig ekspedering. Men på Rema 1000 i går formiddag ble jeg knust, drept og forlatt utenfor perleporten. Jeg ble slått, av den mest hensynsløse egoistiske kaldblodige drapsmaskinen av en førti år gammel dame.

Jeg stod der i kø til den eneste bemannede kassa. Foran meg stod alt ifra gamle damer av den sorten som ser på det som et kall å alltid skulle betale med smått, til barnefamilier hvor mor med sin romslige familietralle leder an et vogntog av små nette mikrovogner med lørdagsgodteri. Dette kom til å ta tid. Og i det jeg begynte å bevege litt på hodet for å sjekke statusen i de andre kassene, fikk jeg øye på henne. En liten dame med lyst kort hår, sprukken leppe og åpen anorakk trillet handlevogna si mot meg. Og jeg så det i henne med en gang: Det siste hun hadde tenkt til her i verden var å få varene sine pipt inn på denne kassa, nei ikke faen! Dette var bare en mellomstopp for henne, en utkikkspost til speiding etter gull og grønne skoger. For med jevne mellomrom trampa hu brutalt ut i lokalet og forlot køen, mens vogna stod og passa på plassen hennes, for å sjekke om det var noe betjening på vei. Uten å bry seg om hva noen andre på butikken tenkte om henne, lente hun seg framover og bakover, bøyde hodet, la ene hånda i overkant av øynene og myste for å virkelig skjerpe blikket. Det er ikke annet å si enn at hun irriterte meg noe jævlig. Et menneske bør aldri ha så dårlig tid i livet sitt at det ikke har tid til å stå i kø i matbutikken. Et samfunn hvor dette er vanlig prosedyre, har et problem. Eller dårlig personale. Men jeg visste det ikke var dette.

Denne kvinnen hadde handla på matbutikk før. Denne kvinnen hadde da ikke dårlig tid. Jeg visste at dagens agenda for henne var å komme seg hjem og få hivd i seg mokkabønnejævlene fort som faen. De lå der i vogna hennes og ventet på henne. Men det var heller ikke denne sjokoladesegmentforankrede lysten som drev henne. Nei denne kvinnen var med for spillets skyld. Følelsen av å bli hevet over alle andre i butikken, følelsen av makt og styrke i de ti sekundene hun vil marsjere ut av butikken med posene pakket, var det hun jaktet på. Det må ha blitt en besettelse for henne, en avhengighet, og ikke minst en rus.

Falkeblikket hennes farer nok en gang over lokalet. Og så stopper det, fester seg på et mål. Den kvinnelige Rema 1000-arbeideren med krøllete lyst hår, store brilleglass og blå uniformsvest dabber av gårde igjennom lokalet. I samme øyeblikk river den lille dama vogna si ut av køen, rygger mens blikket hele tiden følger Rema 1000-arbeideren, og begynner deretter å kjøre vogna mot kassa lengst bort, den som skal til å bli betjenes. Jeg har selvfølgelig ikke sjangs, slaget er tapt for lenge siden, og jeg står nonchalant igjen. Men så skjer det utrolige, som i sakte film og med en utrolig presisjon.

Butikkbetjenten i min kasse, den med den uendelige køen, strekker hodet sitt mot mikrofonen og roper strengt ”TIPPING!” I samme øyeblikk reagerer den andre Rema 1000-arbeideren på denne forespørselen. Hun er nesten forankret bak kassa og det bare sekunder gjenstår før den lille dama med handlevogna skal til å legge på varene. Men så forlater betjenten kassa… Forskrekkelsen er stor. For den lille dama med handlevogna blir dette oppfattet som høyst ureglementert. Hun stivner. Og på toppen av denne kjedereaksjonen marsjerer en ny Rema 1000-arbeider mot enda en kasse. Jeg øyner en åpning, et smutthull. Min time er kommet. Så jeg hopper ut av køen, tramper mot hans nye ledige kasse. I samme øyeblikk ser jeg blikket til den lille dama stikke i øynene mine. Hun er ute av transen, har oppdaget meg, har oppfattet situasjonen og røsker nok en gang ut panservogna si til kamp, traver mot meg. Vi nærmer oss fra hver vår kant. Tempoet øker fra begge fronter. Jeg skuer forsiktig bort på henne, ser at hun er skruppelløs, uten hemninger og da gir jeg også det jeg har. Samme faen. Jeg forlater det jeg har av prinsipper og selvrespekt og lar det hele bli en overlevelseskamp. Jeg løper like godt mot den jævla kassa. Hun skal ikke få denne nytelsen. Ikke nå. Jeg løper og løper med kurven min ristende fram og tilbake, helt uten selvkontroll. Og så står jeg der, plutselig. Rett bak den lille dama. Slått ved målstreken. Ser mannen pipe inn varene… Ser dama pakke posene… Ser mokkabønnene forlate åstedet…

Jeg tapte. Og i det jeg ser den lille dama forsvinne ut døra og innser hva jeg nettopp har tatt del i, føler jeg meg mindre levende enn noen gang.