Telefonmannen

Jeg sykler døsig nedover Grünerløkka på bysykkel med blues på øret og tarmene tomme - du veit, to dager til studielånet kommer. Men en tier hadde jeg. En tier ørkemerket hvetebolle på 7-eleven. Helt til jeg ble stoppet av en mann.

Når en bor i Oslo er ikke dette uvanlig, det er alltid en bonde i byen som ikke vet hvor han er. Dessverre har det seg slik at jeg er kronisk bonde i byen selv. Når jeg kjører tbane og trikk sitter jeg alltid med billetten mellom begge hender og titter søkende opp på den derre plakaten over stoppestedene. "Du er en fortapt bondegutt som forgjeves forsøker å overvinne kollektivmonsteret", pleier Ole Øyvind å si til meg da. Jeg er overbevist om at det rett og slett irriterer han. Noen stor oslolos er jeg altså ikke. Men denne mannen var på jakt etter noe annet. Tieren min. Om det var bevisst eller helt tilfeldig vet jeg ikke, men han frambrakte en psykologisk prosess i meg som gjorde at jeg ga ham den tieren, uten å blunke.

For det første var det ikke en tiggefrans, men en middelaldrende ponduspraktikant med et vennlig smil som valgte å løsrive meg fra bluesrusen. Han begynte slik:

- Hei hei du, unnskyld meg. Jeg har klart å låse meg ute, også trenger jeg å ringe en venn av meg...

La oss ta en pause der, og presentere et riss av hva som går igjennom hodet mitt nå. Jeg tenker at mannen trenger å låne mobiltelefonen min. Selvfølgelig. Selvfølgelig, skal han få lov til det, skulle bare mangle. Jeg begynner å strekke meg mot mobilen, men han får meg jævlig fort på andre tanker...

- ...og så lurer jeg på om du har noe penger på deg slik at jeg kan ringe fra en telefonkiosk...

Ny pause. Selvfølgelig! Herre jemeni, da kan jeg jo bare sykle videre med en gang. En krone eller to bør gjøre det. Denne gangen trekker jeg mot venstre lomme, hvor den harde kronasjen befinner seg.

- ...det nummeret jeg skal ringe til er hemmelig skjønner du, og jeg vil ikke etterlate det på mobiltelefonen din. (kort pause her). Selvom du ser ut som en hyggelig kar altså, er ikke det.

- Jojo alt i orden asså, full forståelse for det, svarer jeg.

- En tier holder det, sier han så.

Jeg åpner opp glidelåsen i lommebokas myntavdeling, som er enda tommere enn en klassisk proletararbeiders er når han kommer til hektene etter en natt med lønningspåsafeirefyll. Men allikevel gjør jeg eksakt som han sier, uten å reflektere over det et eneste sekund. Selvfølgelig skal han få den siste tieren min! Selvfølgelig! Tanken på bollejævel er milliarder av lysår unna, faktisk befinner den seg på en eller annen imaginær planet et sted som egentlig bare eksisterer i Knut Jørgen Røed Ødegaards hode. Jeg slenger tieren i hånda hans, og så skilles våre veier. Det er først da jeg merker hva slags kraft denne mannen hadde på meg. Hele veien presenterte han sin sak på en måte som gjorde at jeg nesten uten krefter kunne forbedre situasjonen hans. Da han til slutt ba om for mye, eller alt jeg eide, var jeg så inne i hans transe at også det føltes som det minste offer i verden.

Det var det kanskje også, hvem vet, han hadde sikkert mye bedre bruk for den tieren enn meg. Men det ble uten bolle i henda at jeg installerte meg hos Chrish for å se Black Adder, og nettopp det syns jeg gjør at situasjonen er verdt å reflekte over. For jeg var virkelig, virkelig innstilt på bolle. Og noen bolle ble det faensåvisst ikke.

Førstemaiutopien

Jeg våknet kvart over to. Toget hadde gått. Selvfølgelig visste jeg det, men på mobilen hadde Pål Skål etterlatt en arbeideroptimistisk SMS som lød som følger: ”Hallapåræ kammerat! Skarru gå i tog?” Jeg kunne i hvert fall leke naiv og svarte lunefullt ”Er togenes time ute?” Da fikk jeg semisurt tilbake ”For en god stund sia ass. Jeg var der kl 11 og toget gikk fra sånn 12 til 14. Så der gikk du glipp av noe, syvsoverkammerat!”

Ingen skal komme og si at 1.maitog er teit. Ingen skal kritisere Pål Skål for at han delte ut flyers for Natur og ungdom i en time før paraden begynte, og gjorde seg tvilsomme bekjentskap med middelaldrende menn som var mer opptatt av å få en slutt på tyrefektinga i Spanien enn å trekke sabelen mot den globale oppvarminga. Ingen skal komme her og si at dagen og alt den står for ikke fortsetter å være et friskt pust på velferdsstatens primstav. For all del, gode tanker og festlige bannere og nostalgiske arbeidersanger og halvfulle blitzere med helligdagsbetalt politieskorte og i det hele tatt. Kjempestas. Men til tross for alt dette, tør jeg påstå at 1.mai har mistet all sin effekt.

Det begynte med at Silje og jeg dristet oss ut på en grusom polskfranskgullpalmevinnende film. Men jeg var ufokusert og rastløs. Derfor skrudde jeg på datamaskinen og bestemte meg for å spille Sim City 4. I Sim City 4 har jeg en by. Den har jeg valgt å kalle Bacardi. Borgermesterpseudonymet mitt er Razz. Sammen danner dette Bacardi Razz, et kjent og kjært rombarn hos mange i den unge garde, som jeg tenkte at ville gi byen den sprudlende lekenheten den trengte. Så her satt jeg, på arbeiderdagen, dagen man skal bruke til å skape en forskjell, og pusset videre på min virtuelle utopi. Noen ville kanskje se på det som en nærmest vulgær ting å gjøre. Den groveste virkelighetsflukt. Men her jeg satt med byen min, gjorde jeg meg da i det minste noen tanker.

Ting går nemlig veldig bra i Bacardi. Razz lytter til folket. Rett som det er oppstår det sjukehusstreik. Det er for mange pasienter og for få leger. Da spytter Razz i flere kroner i kassa. Rett som det er gidder ikke lærerne å undervise. Elevene får ikke den nødvendige hjelpen de trenger. Da ansetter Razz flere lærere. Rett som det er får Razz sinte meldinger fra trafikantene om at veiene er for små. Da blir Razz frista til å bygge svære amerikanske motorveier gjennom skogen. Det klør i fingra. Svære svære grå opphøyde åttefeltsmonstre. Men, først forhører han seg med miljøministeren. Resultatet blir tbane til folket. Og hele byhora går pokker meg i pluss også.

Poenget her, er at i Bacardi, så sier folk ifra når ting ikke er slik de skal være. De blir forbanna. De kjefter og gestikulerer vilt. De mener alvor hver jævla gang. Og de gir faen ikke opp. Aldri. De kjefter hver bidige dag, om nødvendig.

1.mai eksisterer ikke i Bacardi. Og vet du hvorfor? Det er fordi hver eneste dag sola glir opp over åskammen, (hvor de enorme solcellepanelene som forsyner byen med strøm er plassert) er det arbeidernes dag i Bacardi. For hva er vel 1.mai, annet enn et litt kjedelig sirkus? Kan du tenke deg en mindre provoserende dag i året å si hva du mener på, enn 1.mai? Er det mulig å bli mindre oppsiktsvekkende enn når du står på føkkings krava i 1.maitoget? Finnes det EN dag i året, EN dag, hvor politikerne er mer forberedt på kritikk, enn de er på 1.mai? Jeg nekter å tro at dette kan motsies. 1.mai er heroin til folket. Når vi får marsjere rundt på denne offentlig godkjente fridagen og si hva vi mener, blir vi så jævla fornøyde. Så jævla fornøyde. Vi har fått skuddet vårt. Vi takker for oss og legger oss på den kollektive madrassen og nyter den bittersøte rusen av likegyldighet.

I Bacardi derimot... I Bacardi...


,

Første mai

Jeg har ingen prinsipper. Hvis jeg skulle tillegne meg noen, måtte de være av det slaget som ikke berører magesekken eller lommebokas interesser. Kanskje det er derfor jeg ikke har noen. Begge kan så lett gå tom. Det var med andre ord ingen idealistisk holdning som hadde holdt meg borte fra McDonalds i et år. Jeg synes bare det er jævlig ukoselig der. Jeg har fått et dårlig forhold til steder med så mye åpent linoleumsareal. Burgeren er i for seg god den. Nei, det er i interiøret det ligger. Men det spilte ingen rolle. Det var første mai. Jeg våknet fullt påkledd og nesten blakk og skrubbsulten og klarte overhodet ikke finne noen likhetstrekk mellom mine og arbeiderklassens interesser. Mjølka mi var gått ut på dato. Alt jeg ønsket var frokost og et sted å spille sjakk for å få klokka til å gå. Butikkene var stengt. Jeg hadde glemt jakke og ble gradvis våtere på vei ned mot sentrum. Uansett hvor vi gikk var det fullt av folk. Ingen ledige bord. Vi fant ikke ly verken for regn, korpsmusikk eller småbarnsfamilier. Dette var altså den berømmelige arbeiderklassen. De hadde pynta seg. Fremmedgjørelsen var total. Noen snakket i en mikrofon. Jeg gikk utenom. Da vi hutra rundet hjørnet ved Youngstorget forbi et Natur&Ungdom-draperi jeg ikke forsto, og fikk øye på en McDonalds, prøvde jeg først å gå utenom den også. Jeg kryssa gata. Men da jeg så meg rundt på nytt, var det likevel McDonalds som lignet mest på redningen. Det var tørt. Det var billig. Så klart det var billig. Bak denne disken var det ingen som sto på noen krav. De sto parat til å slave sammen burgere til enhver som kunne skrape sammen femten kroner. Det var alt jeg ba om. Vi ble sittende i flere timer. Jeg hadde nok til tre billigburgere. Jeg kom meg litt. Så var det ikke mer å hente, og jeg satte kursen hjemover i regnet. Da kom jeg på at det var første mai, og hva slags hjerteløs jævel ville vel betale en trikkekontrollør for å skrive ut bøter på selve arbeidernes dag? Uten den minste frykt kunne jeg snike på trikken hjemover. Jeg kjente at det begynte å ta seg opp. I et kort, utspekulert øyeblikk var det også min dag - - helt på tampen.