ISDN

Her om kvelden koblet jeg meg med den største selvfølge trådløst til verdensveven. Jeg sjekket epost. Pløyde meg igjennom de sidene man bare besøker. Og ble så sittende å stirre på skjermen, med en urovekkende følelse av tomhet. Noe hadde skjedd. Siden hadde lastet opp for lenge siden. Youtubeklippet var ferdig buffra og ferdig spilt. Morsomt var det også. Men hva nå? Hva faen nå?

Det fantes en tid hvor nettopp dette var ubeskrivelig stas. Som strengt rasjonerte mikroskopiske brusflasker til middelklasseunga på søttitallet. En merkelig greie du så jævlig fram til å utforske, men som du aldri fikk helt taket på. Det var aldri nok tid. Det var aldri nok internett. Jeg husker en tid hvor Chrish noterte ned på en liten lapp hvilke nettsider han skulle besøke og i hvilken rekkefølge, med det formål å få maksimalt utbytte av internetttimen sin den dagen. Det er synd og tåpelig og irrasjonelt å si. Men akkurat på denne tomme mørke kvelden savnet jeg noe: ISDNlinja i kjelleren hjemme.

Ingen tenker noe særlig på ISDN lengre - ISDN er it-teknologiens svar på kasetten. Man kan more seg med det gamle premature modemet som lagde de rare lydene, på samme måte som man morer seg med de digre LP-platene. Begge har de en eller annen nostalgisk verdi hos massene. Men ISDN derimot. ISDN er kassetten. En teknologisk døgnflue, et skritt på veien, totalt uinteressant og verdiløs. ISDN ofra seg for framskrittet. En standhaftig og trofast soldat som kun tenkte på det store bildet. Det var noe optimistisk over ISDN. En moderne la-oss-bygge-landet-mentalitet som strålte ut av boksen. Og det var med ISDNbølgen at internett ble introdusert i kjelleren hjemme hos mine lærerforeldre.

Det kosta penger. For hvert bidige minutt hvor du tillot deg å koble deg direkte til det store kosmos, betalte du. Man måtte være forsiktig. Var det noe ISDN-internett handla om, så var det faen meg måtehold. Å holde seg sjøl i tøylene. Å ikke la seg rive med og bli avhengig av dette harde vanedannende dopet. Og nettopp dette var det som gjorde internett magisk. I tillegg til det mest besnærende med ISDN - den doble linja. Ingenting kunne overgå den doble linja.

Dobbel linje var for oljesjeiker med gullkraner og boblebad. Den store Gatsby ville hatt dobbel linje døgnet rundt og folk ville valfartet til sommerfestene hans, bare for å se med egne øyne, å få det bekrefet at ja, hos Gatsby er faen meg den doble linja på til alle døgnets tider. For en mann, for en mann. Skulle man være skikkelig råtass, fyrte man altså løs begge telefonlinjene. Det var ingen vanskelig operasjon: et enkelt tastetrykk nederst i høyre hjørne av datamaskinen, og du økte hastigheten til det dobbelte. Den djevelske avtalen hadde som seg hør og bør sine negative følger: tellerskrittene økte til det dobbelte og ingen kunne nå deg på telefon. Men når du først hadde vært på internett med dobbel linje, ble det ikke det samme å skulle gå tilbake, å skulle trappe ned i dose. Internett var farlig.

Alt dette forsvant selvfølgelig da ADSL kom til landet. En kollektiv avmystifisering av monsteret som hadde fått herje fritt over noen år. Jeg husker selv hvordan jeg med glede fikk ansvaret for å pakke sammen ISDN-boksen den dagen ADSL kom til hjemmet. Hvordan jeg nappet ut stikkontakten og så livskraften ebbe ut i det det grønne lyset slukket. Hvordan det nederst i høyre hjørnet av skjermen befant seg et lite grått ikon fra en annen tid. Et ikon som en gang hadde vært grønt. Det var vi som hadde kontroll nå. En god følelse av seier i kroppen min. Men denne kvelden her om dagen. Denne kvelden lurte jeg virkelig på om vi hadde tatt feil. Om den siste skanse av magi og mystikk i verden forsvant med ISDN-boksen. Sigøyneren med sirkusvogna er død. Og ja, jeg savner ham.

Ølstuekuppet II, Del 3

Erik ankom Lillehammer vulgært seint. Grevens tid var så lenge siden at Greven for lengst lå glemt under bakken. Men Erik kom. Plutselig stod han der i mørket. Russebilen måtte han parkere utenfor treffet – kunne ikke kjøre inn den nå, eller noe i den duren, mente vaktene. Sent den natten forlot vi treffet, åpnet døra til vårt mobile hjem, og la oss til rette.

Det var rett og slett en prøvelse, særlig for meg som lå i en dal av tomflasker mellom to avlange benker. I den fortvilte natten steg feberfantasier om eksosparadiset i russebussen fra i går fram, og jeg forestilte meg at jeg fikk strekke meg helt ut på et skittent og hardt underlag.

Da vi våknet neste morgen, var det en rekke uavklarte årsaker til at det var jævlig fristende å bare starte motoren og kjøre av gårde fra hele rottereiret så fort som mulig. Men Goebbels og jeg hadde da fortsatt en jobb å gjøre. Eller hadde vi det? Var også baconets time ute? Hadde vi latt det gå for lenge? Var alt forgjeves?
Nei. Det her skulle vi da for pokker klare. Russefestungen var i fullstendig oppløsning. Grensene var ubevoktede, og en jevn motorisert flyktningestrøm av skranglete kassevogner forlot området. Vi derimot, dro tilbake. Erik forstod viktigheten av det hele, uten at vi trengte å forklare det i noen særlig grad. Han startet motoren. Satte foten forsvarlig på gasspedalen. Og så putret vi bedagelig inn i helvettet.
Hvis det var ille her mens festen stod på, kunne det da bare være desto verre nå. En forlatt og overstått fest har alltid et voldsomt postapokalyptisk slør over seg. Og en rølpefest av dette kaliberet kunne ikke være noe annet enn en fullkommen dystopi. Vi fikk troa tilbake på baconet. Dette skulle smake av vaakum og forråtnelse. Goebbels gleda seg, fulgte begeistret med mens stormkjøkkenet ble pakket ut, og åpnet baconpakka i det ene hjørnet. Så begeistret ble han, at han dro fram en kyllingfilet han i all hemmelighet også hadde tatt med seg i sekken sin. Han syntes vi skulle steike den først.

Vi helte i altfor mye rødsprit i flammekammeret. Putta noe smør jeg hadde brakt med meg hjemmefra i panna. Tente på og lot det stå til. Ulykken som snart skulle inntreffe var en kombinasjon av disse overnevnte faktorene og mer til. For det første var det en voldsomt tjukk kyllingfilet Goebbels hadde kjøpt seg. For det andre hadde vi ikke noe håndtak på steikepanna. Men den virkelige panikken i oss kommer da smøret ikke lenger utfyller rollen som smør. Det svir seg fast i den overtente panna. Det begynner å ryke. Helvette, vi må aksjonere. Vi ser oss fortvilt om etter noe å ta tak i den glovarme panna med. Flammene slikker opp på sidene av den. Det er som om alt når som helst skal eksplodere i fanget på oss. Til slutt heller jeg desperat en øl i panna. Det roer seg… Vi tror faren er over. Så begynner det å boble av faenskapet.

Heksebrygget spruter og får hele stormkjøkkenet til å riste. Erik kommer til unnsetning med noe papir. Vi får panna av og kveler flammen. Resultatet er et stormkjøkken så til de grader voldtatt på alle fronter at det tvilsomt noen gang vil bli helt friskt igjen. Det er seigt av fett og misfarget av ølbrygget. Bunnen av panna er svartsvidd. Goebbels knasker varsomt på ytterkanten av den halvstekte kyllingfileten, som om han forgjeves klamrer seg fast til en drøm vi en gang hadde. Jeg har gitt opp. Ølstuekuppet II er en fiasko. Men det virker som om Goebbels nekter å gi seg. Han skal faen meg ha det baconet. Goebbels har allerede mistet for mye, han kan ikke miste baconet også. Vi pakker sekkene og går mot bilen som står like i nærheten. Ser oss ikke tilbake. Goebbels plukker opp baconpakka og bærer den i sin høyre hånd. Han skal ha det baconet. Han skal faen meg ha det.

Da vi er ti meter unna russebilen skjer den virkelige tragedien. Det er her Goebbels faller i strid. Han kjempet til siste slutt. Men nå er det slutt. Det viser seg at han hele veien har holdt baconpakka med åpningen ned. Baconet kunne derfor når som helst ha falt ut av sin respektive plass. Men dette har gått irriterende bra så lenge baconet har klart å klistre seg fast til plasten med fettet sitt. Nå klarer det rett og slett ikke det lenger. Baconskivene plumper ut av pakka og treffer asfalten med et vått dunk. Alle som en. Hele pakka ligger der. Goebbels stopper opp. Vi merker det og snur oss. Ser kadavaret som ligger foran ham. Goebbels holder fortsatt baconpakka i hånda si som om den aldri ble tom. Så sier han, mutt, kaldt, dystert og hjerteskjærende:

”Dette er essensen av en knust drøm.”

Vi setter oss i bilen. Erik starter den nok en gang. Vi blir stående der litt, med motoren på og baconpakka rett foran oss der framme. Vi er stille.

”Skal jeg kjøre over den?”, spør Erik.

”Ja”, svarer vi.

Erik setter bilen i gir. Løsner brekket. Gir gass. Og i dét høyre framhjul treffer baconpakka vår, er Ølstuekuppet II over.

Ølstuekuppet II, Del 2

Fred til slutt. I det minste for en stakket stund. Lena fra Døden på Oslo S var et godt sted. Det rustne kassettspilleranlegget var for lengst ødelagt. De brune stolene luktet bestemor og nostalgi og man forsvant liksom inn i de. Batteriet tillot ikke lys inni bilen. Så der satt vi i tussmørket, en kald maifredag, den første russetreffkvelden, og hørte på skrålene, fløytene og musikken som blandet seg finurlig og uforutsigbart sammen utenfor som om det hele var et eneste langt frijazzstykke.

Goebbels tok til mæle. Brøt stillheten. Nå fikk det faen meg være nok, mente han. Goebbels ettersøkte heltemot. Dristighet. Litt karakterstyrke for faen. Baconet ville da ikke komme til sin rett hvis vi skulle sitte her inne på sparebluss hele helga. Det ville være for enkelt. Og desto verre, altfor kjedelig. Hadde Ørneredet vært noe som helst å snakke om hvis kompaniet hoppa over en hekk, gjorde sitt fornødne og beina tilbake til trygghet? Jeg så han mente det. Han var på ingen måte revyfull enda. Jeg svelget angsten min og skjerpet meg. Så meg jo enig, gjorde det.

Moralprekenen var helt på sin plass. Tre minutter etterpå måtte vi ut. Lena fra Døden på Oslo S trengte hvile. Takknemlige for asylet og med nytt mot befant vi oss nok engang midt i den usensurerte pulserende svulsten av treffet. Vi var for øvrig slitne begge to, og bestemte oss for å oppsøke den gretne russebussen fra i stad. Vår humle forespørsel om å få brette soveposene ut på gulvet ble tatt svært godt imot. Nok en gang hadde vi klart å framprovosere ro, og vi var begge drevet av tanken på en fredelig ankerdram her på tampen. Jeg foreslo å dele en øl, men Goebbels syntes bare ikke det ble det samme. Jeg orket ikke en hel - det ville i altfor stor grad framskynde urintømmingen jeg allerede nå kjente at var i anmarsj. Så vi la oss bare ned og lukket øynene.

Søvnen innhentet ingen av oss. Jeg vet ikke om det var noe underbevisst i oss som merket at noe ikke stemte, men sove fikk vi ikke. Og ubevisst eller ei, noe stemte såvisstfaen ikke. Vi hadde ikke ligget der i dvalemodus mer enn et kvarter før ei jente reiste seg fra en massegrav av fulle mennesker bakerst i bussen, sjanglet til utgangen, og besvimte i det hun steg ut av doningen. Det dieseldrevne aggregatet like utenfor, som taktfast pumpet ut elektriske impulser til tranceanlegget, hadde spydd ut eksos, og en god slump av dette hadde jevnlig lekket inn i bussen, fikk jeg høre fra bussrussmenneskene som enda stod på beina. Ikke vet jeg hva som ville skjedd hvis ikke zombiejenta hadde uttrykt seg slik hun gjorde. For all del, det var sikkert ikke så alvorlig som folkene rundt oss skulle ha det til. Men det hadde vært noe grønnjævlig bittert om Goebbels og jeg skulle ha endt våre dager gassa i hjel inni en føkkings russebuss. Sovnet stille inn en kald mainatt, omringet av trancetanzen, med en ciderboks som hodepute. Og attpåtil, uten en ankerdram! Med økt eksistensiell bevissthet lukket jeg øynene nok en gang. Og sovnet.

Da jeg våknet neste morgen, var jeg usikker på om jeg bare hadde drømt at halve russebussens populasjon hadde reist hjem og forlatt treffet for godt, eller om det virkelig hadde skjedd. Sistnevnte viste seg å være riktig. I løpet av de to foregående morgentimene hadde dårlig moral blant rekkene ført til mytteri og massedesertering. Maja, en av de gjenværende russebussrussene, var sur. Hun banna. Dette var feigt, mente hun. Goebbels og jeg pakket soveposene, forlot vogna, og satte oss i to hvite plaststoler like i nærheten for å samle tankene og bli kvitt karbonmonoksidrestene. Før vi visste ord av det stod det et fat med vafler på bordet foran oss. ”Ja nå er det bare å spise, gutter” sa en edruelig Grete Waitz-replika med forklé. En sur halvfeit gutt med skjeggstubber og en halvtømt enogenhalvlitersflaske med Borg Pilsner tok en vaffel og la den foran seg på bordet på en måte som gjorde at han signaliserte at denne nå tilhørte han. Han var merkelig. Jævlig gretten og sur samtidig som han var ekstremt pratsom. Vaffelen og den tamme Borg Pilsneren blanda seg sammen i munnen hans mens han prata om hvor jævla pripne damene var her. Snart befant også Lena fra Døden på Oslo S-folka seg rundt vaffelbordet. Det er vel ikke nødvendig å si det, men gratisvaflene og hele dens produksjonsbånd var religiøst ladd med patroner av kristent høykaliber. Vi spiste oss allikevel mette uten å la oss frelse, og Grete Waitz-dama virka fornøyd nok hu. Vi la oss derfor med god samvittighet i en gressbakke mens sola gjorde underverker på kropp og sjel. I flere minutter følte vi virkelig at dette gikk an. Det her er jo ålreit. Helt til Goebbels nok en gang skulle rutinesjekke at Ipoden var på plass.

Den var borte.

Goebbels var forbanna. Forsvant på en desperat nytteløs leting i affektrus.

”Fant du den?”, spurte jeg da han kom tilbake etter en stund.

”Nei.”

”Skal vi ta en øl, Goebbels?”

”Nei. Jeg er blues.”.

Jeg lot Goebbels svette ut sorgen. Baconsteikinga ble vi bare nødt til å utsette, det innså vi begge to – Ipoden ville sette en grusom smaksdemper. Jeg tror det var først timer senere, da Goebbels klarte å selge en pils for 200 kroner til en gammel full venn han ikke hadde sett på to år, at han ble seg selv igjen.

Gründersvindlerinstinktet i ham hadde vekket tilbake livsgnisten. Med ond latter puttet han møysommelig de 200 kronene i lommeboka si. Men jeg unnet ham virkelig det. Av alle onde latterne der ute, er dette utvilsomt den jeg har blitt i best humør av. Jeg nøt klukkinga. I samme øyeblikk lå det an til at flere gode ting skulle skje. På mobiltelefonen min kom en sms fra medruss Erik. Han hadde i mild til medium feberrus, alt ettersom hvor mange paracet han proppa i seg, satt kurs mot Lillehammer i russebilen vår. VÅR! Og han nærmet seg med stormskritt.

Ølstuekuppet II, Del 1

De fleste faser i livet snyter deg for alt de er verdt. Du føler de er så forbanna viktige når de står på. At de avgjør om verden skal gå under eller ikke. Men så passerer de. Selgeren har fått salget i boks, du har punga ut, transaksjonen er komplett, og han rømmer til en sydhavsøy. Da skjønner du at dette ikke var hva det ga seg ut for å være. Ubetydelige er de ikke, for all del, det hadde vært deprimerende. Men når du sitter igjen med det ferdige produktet, er det en viss bittersøthet over å tenke på hvor oppslukt du var. At dette en gang var livet ditt. At du virkelig trodde at tannregulering skulle ødelegge all framtid. Russetid, over noe annet, er et prakteksempel, et skikkelig døgnfluemonster av en opplevelse du ikke under noen omstendigheter vil tilbake til, men som fungerte da du var oppi det som attenåring. Det er to år siden jeg var russ nå, og derfor føles det også fryktelig feil å skrive noe om det, jeg er ferdig med det for lengst, la nå for guds skyld dette ligge. Men allikevel. Allikevel mener jeg at én helg ikke skal få forsvinne ubemerket hen i kosmos. Derfor tar jeg nå et dristig hopp tilbake i tid. Ta skeptisk imot: Ølstuekuppet II (i tre deler).


Verken Goebbels eller jeg hadde egentlig noe ønske om å dra på russetreff i Lillehammer. Faktisk var det en tanke som frabød oss på det sterkeste. Å frivillig utsette seg for noe av det verste norsk kjerneungdom hadde prestert å koke sammen: et tredagers epos i dårlig musikk, hypermaterialisme og rusbrusrangel. Å i tillegg skulle bruke 900 kroner hver på å late som vi var kule og adlyde den usynlige russedjevelen som hvert år klarer å befeste de fleste unge til å følge en oppskrift for hva det vil si å være russ, var bare enda et lodd på den delen av vektskålen som sa ”ikke dra”. Men så var det at Goebbels begynte å rable i vei om dette baconet…

Vi satt der, langs elvebredden, og fortalte skrøner fra en krig vi aldri hadde opplevd, mens vannet sildret hurtig gjennom den vesle østlandske byen vår. Vi var russ. Men vi kjeda oss. Vår skranglevognsjåfør var sjuk. Resten av kompaniet hadde resignert. Vi stod på egne bein. Og kanskje var det nettopp disse faktorene som utløste denne spekulative tankerekka om bacon. Når Goebbels dytter mat inn i en vurdering eller et konsept, omveltes all logikk. Den tynne lange lyshårede hobbynihilisten blir fylt av lidenskap og begeistring på sekundet. Det er noe ved tanken på å spise bacon på dette russetreffet som pirrer oss, og da særlig min partner - det finnes faen ikke ord som kan beskrive hvor begeistret Goebbels er ovenfor tanken på å slenge en pakke bacon på et stormkjøkken i hjertet av russeinfernoet. Det skal skape en slags balanse. En radioaktiv bombe av smakfullhet som skal spre seg utover arrangementet og vekke døsige nesers oppmerksomhet - om enn bare i ett sekund.

”Dette Jørgen. Er ølstuekuppet II”.

Og med det dro vi påfølgende dag med tog til Lillehammer. I sekken til Goebbels lå en formidabel beholdning øl sammen med den uvurderlige baconpakka. I min, mer øl, stormkjøkken, rødsprit og stilongs for natta. Vi hadde intet sted å sove. Ingen bil, ingen buss, ikke noe telt heller. Men vi hadde noen nøkkelpersoner på innsiden vi hadde klart å etablere kontakt med. Mannskapet på ”Lena fra Døden på Oslo S” skulle hjelpe oss så godt de kunne, og la oss skjule oss noen timer i bilen sin. De var allerede inne, bak fiendens linjer. Det var ikke vi.

Konseptrusen vår for turen, denne slørete blandingen av gutta på skauen og nazinostalgi, hadde gjort det til et viktig poeng at vi ikke under noen omstendigheter skulle handle oss billett. Nei, selvfølgelig måtte vi lure oss inn. Bare på denne måten kunne vi ivareta smaken vi virkelig lette etter i baconet. Når man setter ut på en ubehagelig reise for å spise en pakke bacon som i tillegg skal stekes under provisoriske forhold, er det ikke ordinært bacon man er på jakt etter. Vi ønsket oss en ramme, en bakgrunn, en kontekst. En tilstand av kaos som skulle reise baconet til nye høyder. Men her vi nå stod, en 20-30 meter fra inngangen til treffet hvor biler og busser nøysomt ble prosessert av det som liknet mer på tyske tollere med en svakhet for plasthansker og rektalinspeksjon enn billettkontrollører, ble føttene kalde. Jævlig kalde. Vi var passløse polakker. Og vi ville ikke bli tatt i rompa.

Så hva er det vi driver med? Hva gjør vi nå? Goebbels står apatisk ved siden av meg og dingler fram og tilbake med soveposen sin i handa. Han ser ikke ut til å være merket på noen som helst måte av situasjonen, usikkerheten, muligheten for at vi blir sittende ute i skogen og synge proletarsanger mutters aleine. Goebbels er et annet sted. Goebbels er fornøyd - etter en fortvilt søken etter sin Ipod fant han den i lomma si. Han skal ikke kreve mer av omverden nå. Kanskje var han hovedmann for utpønskingen av slagplanen, men når vi nå skulle utføre den, hadde han i stor grad meldt seg ut. Det var jeg som måtte ta kontroll. Det fikk stå til.

- Vi skal inn hit, sier jeg og marsjerer mot en tett skog. Goebbels følger mutt etter. Og så bryter vi oss vei igjennom kvistskogen og forsvinner inn i mørket.

Vi er ikke akkurat gutta på skauen. Men vi når et gjerde. Og noe sier oss at over dette gjerdet, befinner det seg mennesker. I det fjerne hører vi technoskrålet. Vi skal over, det er ingen tvil om det. Men det er et høyt jævla gjerde. Vi setter oss derfor ned, vurderer situasjonen, og bestemmer oss for å lage en slags trapp av tømmerstokker og pinner vi måtte finne. Det er ikke genialt, det vil ta evigheter, men det er vårt beste forsøk.

Vi rasler i vei, bærer og svetter, er oppslukt i vårt lille amatørprosjekt. At jeg kjapt kaster blikket til høyre midt oppi dette, er rent tilfeldig. At øynene mine i dette øyeblikket oppdager skikkelsen som står der er fullstendig utenfor planen. Og at det hele vekker en intens følelse av frykt kommer også fryktelig brått på.
Det står noen der.

Goebbels står fortsatt bøyd ned ved gjerdet og plasserer råtne pinner på taktiske steder. Så løfter han hodet, og snur seg i samme retning som meg. En mann med svart hår, store solbriller, blå anorakk og olabukser gliser mot ham, og i samme øyeblikk bykser Goebbels instinktivt av skrekk ut i skogen som en stukken gris mens han roper "åååfaaaaaen." Det samme har jeg gjort, og vi har regruppert ti meter unna mannen, som nå observerer oss der vi står lamslåtte og ser mot ham. Pulsen min er ute av kontroll. Nå ryker vi. Det her er en jævla sikkerhetsvakt. Han vinker oss mot han. Skal vel gi oss en lekse. Putte oss inn i en svart van og dumpe oss av i Lillehammer sentrum. Vi stirrer intenst på han. Så vinker han igjen.

"Kom a!", roper han.

Mitt kritiske system jobber som aldri før. Han vil lure oss, vil han. Jævla gestapogris. Helvette. Hva har vi gjort... Det er først nå jeg oppdager at all vår bagasje står en halv meter unna han. Dette gjør situasjonen med ett enda mer delikat. Baconet vårt, stormkjøkkenet, for ikke å snakke om stilongsen som kommer til å bety liv eller død i natt. Han har oss i sin hule hånd. Vi får bare gå bort til han.
"Hallo”, sier han. "Dere ble SKREMT!.", også ler han usannsynlig høyt. Vi ler litt nervøst først, hikster litt, kjemper etter pusten, så ler vi en del vi også.

Her står vi i en ubebodd skog på toppen av Lillehammer, langs et enormt gjerde. Og hva slags person er det som står foran oss. Det er faen meg en grenselos. Han er på vårt lag. For det neste mannen sier er "hvis dere følger gjerdet nedover her, og litt til venstre, er det en sprekk dere kan krabbe under." Han spør ikke om noe som helst, han er overhodet ikke interessert, han bare vet, og det eneste han vil er å få oss over til den andre siden. Vi takker og bukker, han ler litt av oss en gang til, og så forsvinner han ut i skogen. Hans jobb er utført. Jeg titter bak meg etter han mens vi går.

Hvem var han? Denne voksne velbygde herren med det gode lunet og de hippe solbrillene. Kanskje en pedofil krabat som så sitt snitt til å jevnlig i løpet av helga kidnappe russejenter og føre dem igjennom hullet sitt under gjerdet. Eller en likesinnet, en mann som vil støtte slike som oss, vi som ikke er her i dag for å bistå produksjonen av et nytt WigWam-album. Jeg velger å gå for sistnevnte tese, for vi finner hullet hans, krabber under, får med oss bagasjen, og mangler nå bare å klatre over en bakketopp før vi kan speide utover det bevegelige teppet av rølpeekstravaganza.
Men grenselosopplevelsen har satt en støkk i meg. Selv om konfrontasjonen fikk en positiv utgang, er jeg bitt av en voldsom paranoia som har spredd seg nøysommelig utover hele mitt legeme. ”Har du ikke bånd her, så sliter du”, fortalte en av grensevaktene agentene på Lena fra Døden på Oslo S mens de innhentet informasjon da de passerte grensa. Midt oppi hele denne fortvilte situasjonen var det jeg fikk dette budskapet overlevert på sms, og det hjalp ikke på formen. Vi var innenfor murene, men det betød ikke at vi var trygge.

Snart ligger vi på toppen av kanten og speider forsiktig utover området. Et og annet telt er satt opp rundt omkring den store gressletta hvor mennesker i ulike fasonger beveger på kroppene sine. Enda lengre bak i horisonten, skuer vi taket på noen russebiler som har klart å heve seg over en slags menneseskapt tribuneanordning. Det er dit vi skal, uten tvil, men det er langt til vår pustelomme – langt til Lena fra Døden på Oslo S. Og hva vil vaktene som patruljerer området tenke når to russ med ryggsekk kommer ut fra ingenmannsland og løper nedover åskammen. Vi ser de der nede blant de forblåste dronene: fienden – vaktene. Goebbels og jeg rådfører. Åsen vi må ned er bratt. Det vil være umulig å gå nedover den på nonchalant jeg-har-billett-men-trengte-alenetid-i-skogen-vis. Vi ville bli sett. Allikevel mener vi at det er vår eneste mulighet. Det avgjørende spørsmålet er om vi bør få det overstått så fort som mulig eller trå varsomt. Vi går for en mellomting. Setter på oss sekkene og skal til å aksjonere. ”Helvette!” utbryter plutselig Goebbels. ”Ipoden min!?”. Han leter febrilsk i lommene sine. Jo da. Den er der fortsatt. Han finner den. Den nyinnkjøpte Ipoden sin. Så fortsetter vi.

Tråkker nedover og håper på det beste. To fiender, midt i skuddlinjen, overlatt til all verdens godvilje og naivitet. Goebbels forholder seg fullstendig rolig igjen. Han tasser av gårde i egne tanker avskrevet fra alle potensielle tragedier. Men jeg finner verken ro eller lindring i hans bedagelige oppsyn. Det skal allikevel vise seg at Goebbels har rett. Ingenting å frykte. Jeg vet ikke helt hvordan, men en rekke tilfeldigheter førte til at vi snart satt dypt inne i en smått gretten (fordi den ikke hadde fått bli med i den beryktede bussringen) men godt beruset russebuss. Det er en formidabel mellomlanding. Vi føler oss trygge. Snart titter også Lena fra døden på Oslo S-mannskapet inn. De sier hallo. Vi er glade og fornøyde. Hilser og hoier. Kan konstatere at nå er vi virkelig inne. Framme.

Men kvelden er ennå ung. Jævlig ung, farlig ung, like ung og hjelpesløs som et lite spedbarn. Den første av tre russetreffdager er enda ikke over. Ølstuekuppet har så vidt begynt.