Værmelding

Jeg trodde faktisk ikke at været skulle ha noen betydning. Jeg bare antok at jeg var hevet over bagateller som årstidene. Jeg sto opp etter bare noen få timer, dusja og bega meg mot det jeg ikke kunne skjønne annet enn at kom til å bli en ganske dårlig dag på jobben. Tynget av hodepine og en svekket entusiasme for det som faktisk betyr noe her i verden. Bøker. Musikk. Gamle ting som ikke under noen omstendigheter påvirkes av været. Men i samme øyeblikk som jeg forserte dørterskelen og fikk den avslørende sola i øynene ble jeg tvunget til å svelge hele denne innbilske doktrinen. Jeg sto overrumplende våryr igjen under den nådeløse blåningen. Det var en fantastisk dag. Flust av muligheter. Det var så man nesten kunne fristes til å skaffe seg et eget liv.

Bruddstykker fra båtlivet, Del 2 - Reker i opposisjon

Her i terrord-redaksjonen har vi et nostalgisk forhold til det å bedrive en publikasjon. Når vi trykker på "publiser innlegg", har skribleriet gått i trykken, og det er ingen vei tilbake. Det var med denne manøvren jeg en gang i forrige uke introduserte leseren for serien "bruddstykker fra båtlivet". Men en uke har gått, og det viser seg rett og slett at jeg har opplevd for lite fra båtlivet til å være i stand til å skrive noen jævla oppfølger. Jeg er tom. Helt tom. Men nå var det jo nettopp slik at jeg skrev at det ville dukke opp flere betraktninger, og jeg vil som gammel liksomavismann holde det jeg lovte. Derfor har jeg spurt pent om ekstern bistand og jammen har det ikke blitt til en Del 2. Ta derfor godt imot Siljes episke oslofjordslashersnuffdrama "Reker i opposisjon".


Evergreen, dette ølparadis som skulle bli min første rast på en hvileløs vandring mellom Guds hager. 24 kroner, 24 jævla kroner, for en halvliter. En time, en lusen time, i denne oasen av kaldt øl. Jeg visste jeg måtte jobbe effektivt, at jeg var nødt til å spise så mange epler som overhode mulig, før jeg ble forvist. Dette var edle dråper som ikke ville bli meg tilbudt på veldig lenge, i alle fall ikke før fylt tjue og Evergreen igjen kunne åpne de forgylte dører og slippe meg inn når jeg banket på. Tanken på dette, og regelen om at øl og vin er fin, holdt meg gående i radig tempo til siste minutt.

Billetten gikk gjennom kontrollen, det samme gjorde jeg. Vi måtte ta til takke med den siste ledige benken på båtdekket. En stille refleksjon over en luskende svimmelhet i selskap med kvalme prikket meg på skulderen idet båten begynte å bevege seg mot det åpne havet, men jeg vinket de begge bort da det gikk opp for meg hva sitteplassen min hadde å by på. At to bord tidligere hadde blitt plassert en meter unna meg hadde jeg ikke reagert på, men da loffen plutselig stod der, forstod jeg at jeg hadde fått tronen. Jeg hadde fått en plass som ikke krevde noe mer enn en utstrakt arm, en liten manøver med lillefingeren. Jeg strakte ryggen mot himmelen og smilte triumferende, visste at dette var verket av den siste ølen på Evergreen – i dag var jeg onkel Skrue, og jeg skulle bade i bingen fylt med reker.

Jeg dro av halen som en azteker på toppen av offerpyramiden røsker ut et menneskehjerte, strakte det mot sola som jeg matet med rekeblod. Hodet kastet jeg nedover pyramidetrappa, nøt hvert eneste slag mot steinen. Jeg tok meg tid, ville fylle hele skiva før sitrondråpene toppet verket. Reke etter reke, ofringen ville ingen ende ta. For hver pillede reke kom en ny på bordet. Nede ved bunnen av pyramiden hadde det samlet seg et berg av rekehoder. Jeg stod øverst og nippet til vinglasset, som igjen og igjen og igjen ble fylt opp med ny kald vin. Inntaket hadde nådd et ukontrollert punkt og kvalmen var på retur. Denne gangen klarte jeg ikke å holde den tilbake. De utallige uskyldige, som i stedet for å surre rundt i overflaten på vannet jeg gynget på, koste seg nede i magen min, var ikke fornøyde. Det var dårlig plass, det var skvulping, det var et ufokusert blikk og det var peristaltiske bevegelser. De ville opp, de skulle opp, og som en utygget kakkerlakk var det ikke lenger noen tvil om at deres demonstrasjon ville bryte DDR-politiets svekkede menneskelige mur. De var raske, de var jævlig raske, kloret seg fast, halte seg oppover, sprengte drøvelen til side, og invaderte munnhulen. Leppene gikk tapt for mengden, muren var falt.

Herfra var grensene åpne. All min fråtsing i rekekadavre og alkohol hadde gitt meg bot i form av en time på rekka. Jeg skuet ut over horisonten, prøvde å se hvor havet gikk over i den solbrente himmelen.

To ganger har jeg løpt i berusa tilstand. Den ene gangen var i selskap med Ole Øyvind og Jørgen, for å rekke siste t-bane. Det eneste minnet jeg har fra turen er de lange beina til Ole Øyvind og et helvetes hold i sida. Vi rakk den ikke. Den andre gangen var nå.

Noen ganger får jeg hunden til foreldra mine til å løpe etter en tennisball. Kaster en gang, to ganger, en tredje gang. Så begynner jeg et spill som går ut på å gjøre en overdrevet kastebevegelse med armen, og gjemme tennisballen bak ryggen. Kjøteren løper, løper, løper, stopper og ser seg forvirra rundt før den begynner et nytteløst søk etter en forsvunnet diamant. Selv kaster jeg hodet bakover og ler hånlig, viser til slutt den bortkomne ballen. Denne gangen var det jeg som løp etter tennisballen. Jeg løp hele veien fra brygga og bort til trikkestoppet, tok meg ikke tid til å få igjen pusten, løp, løp, løp, stoppet opp og så meg forvirret rundt. Det var hele femten minutter til Oslo Sporveier hadde planer om å ta fram ballen bak ryggen.

Bruddstykker fra båtlivet, Del 1 - Poseidon

Det var en mørk og stormfull natt, og det er faen ikke kødd. Jeg vet det er uinspirerende lettvint å ty til denne frasen for å sette stemningen i en historie, og den har på mange måter mistet både kraft og troverdighet. Men jeg kan forsikre leseren om at bruken av setningen i akkurat denne historien på alle måter er rettmessig. Den kommer til sin fulle rett. Jeg har som skribler rett og slett ikke annet valg enn å si at det var en sabla mørk og stormfull natt. Det begynte med noen reale dunk, sånn i halvfiretida.

Bølgene tok tak i båten som lå fortøyd til noen svære jernkroker hogd inn i svaberget, og dro oss gang på gang inn mot fjellet. Halv fem forstod til og med jeg at dette ikke var et blivende sted. Og det var da jeg kjente kallet. Jeg følte jeg måtte hjelpe til her. Matrosånden lirket meg ut av soveposen og meldte meg frivillig til det mest ærefulle oppdraget jeg har utført i min båtkarriere. Min jobb var av det martyrske slag, nobelt, dristig og selvdestruktivt til de grader. Plastbåtkapteinens briefing lærte meg at jeg skulle hoppe i land mens vind og vann pisket mot meg, løsne fortøyningene, og ikke under noen omstendigheter komme om bord igjen.

Min kaptein hadde rett, i samme øyeblikk som tauene var løsnet tok bølgene tak i hardplastofferet og brakte den vekk på sekundet. Så der stod jeg, forlatt på denne øya, omringet og overmannet av det store hav. Det var ikke annet å gjøre enn å bevege seg til neste punkt på oppdraget, å marsjere til det avtalte rendevouzpunktet på øya; ei lita trebrygge 200 meter unna. Så jeg begynte å gå.

Jeg trodde jeg var alene. Rundt meg hørte jeg ingenting annet enn vind og bølger og regn som dundret mot jakkehetta. Jeg var verken skodd eller kledd for båttur i utgangspunktet, men det dristige oppdraget hadde sådd frukter allerede: Kapteinen hadde gitt meg det fineste av det fineste, både når det gjaldt skotøi og allværsjakke, til utlån for natten. Jeg tuslet av gårde, smøg meg opp, ned og rundt glatte svaberg, ble mindre og mindre opptatt av verden rundt meg og mer og mer opptatt av de fjerne tanker. Som alltid før i livet mitt skulle jeg få svi for nettopp dette. Jeg ble tatt på senga.

Ut fra intet stiger denne gedigne mannen fram foran meg. En enorm skjeggete og bustete gorilla av et menneske som brøyter seg vei mot meg i bar overkropp og i en nedslitt olabukse. Jeg fryser av panikk. Hvem skulle redde meg fra den sikre analpenetrering nå? Et lynnedslag? En snorkelmann? En fjellgeit? Men den homoerotiske piraten enset meg ikke. Han fortsatte bulldosertempoet sitt, han hadde kun ett mål for øyet:

Havet.

Det var fremdeles en jævlig mørk og stormfull natt, og hadde det vært to gamliser her med pipe og benk rigga opp på første rad til dette pompøse teaterstykket, hadde de for lengst mumla ”man skal ha respekt for naturen.” Men piratmannen i olabukse og bar overkropp hadde det ikke. Han hadde noe annet. Respekt fra naturen. Han eide dette teateret. Det var han som var regissør. Hurtig, presist og autoritært beina han ut i det iskalde vannet mens det forsiktig begynte å lysne. Han løftet den ene armen og kastet opp saltvann som pisket mot den massive hårballen under armen. Så dukket han under, ble værende der, før han propellerte opp og brøt vannhinningen som et enormt sjømonster. Men ikke av det ekle slaget, med tentakler og slim og hoggtenner. Mer som en havfrue på anabole steroider. Det var som om han temmet havet med disse rituelle manøvrene. En halv time senere var jeg i en annen verden. Forsiktig hadde det begynt å lysne. Før jeg visste ordet av det oppdaget jeg plastbåtkapteinen min padle mot meg i en mindre, sekundær plastbåt. Før han nådde meg utvekslet plastbåtkapteinen og havmannen vennlige nikk. Jeg var sjokkert.

Var han virkelig bare et vanlig menneske? Jeg hoppet oppi miniplastbåten, og sakte forsvant jeg fra denne mystiske øya. Men i det jeg satte meg bakerst i båten og tittet lunefullt tilbake, stod han der i soloppgangen, med vann til livet, og holdt i en barberkniv. Ikke noe nymotens apparatus, nei, en barberkniv av det gamle slag, en skikkelig kniv. Jeg skimtet så vidt hvordan den beveget seg hurtig og presist over ansiktskonturene. Og jeg tenkte at dette var en lykkelig mann. En mann med nedslitte olabukser og bar overkropp har utrettet noe. En mann som barberer seg i saltvann vet noe om livet. En mann som bader i storm har funnet sin plass i kosmos.

En mann som eier en plastbåt er bare i førtiårskrisa.



,

Antieventyr

Det siste jeg gjorde før vi forlot leiligheten var å tømme vaskemaskinen. Vi skulle være ute av dette landet før boxerne var tørre på gardinstanga. Uten pass eller tannbørste. Jeg pakket bare en kniv og resten av whiskyflaska. Så skrev jeg ”København” med store bokstaver på et A3ark, la husnøkkelen min igjen på bordet... Jeg hadde tenkt å fortelle et eventyr i kveld... Dette skulle vært et epos fra egen lomme... Men det var falskt spill. Jeg er bare ingen eventyrer. Det var en fin tur. Et vellykka innfall. Men det var bare ikke noe eventyr. Faen heller.

Det hadde utspilte seg en slags prolog nede på Grønland torsdagen før vi dro. Jeg og Goebbels satt med hver vår bayer på Asylet. Desillusjonert stemning. Kvelden hadde begynt løfterikt og nå var det bare ølet igjen. Jeg husker ikke hvem som da lanserte forslaget om å reise med tog, men det var jeg som la Bodø på bordet. Goebbels er tent. Han ser fram til togturen. Sovne i bevegelse. Det spiller ingen rolle for Goebbels hvor han våkner. Jeg plukket Bodø fordi jeg tror det er den nordligste togdestinasjonen i Norge. Deretter pingla jeg ut. Skulle på jobb.

På vei hjem planla jeg resten av prosjektet. Lønn på mandag. Fri en uke. Ingenting å skylde på. Faen heller. Slik var det. Kvalmt. Jeg kunne ikke respektere denne tankegangen dagen derpå. Det var en fin dag på jobben. Jeg kjøpte en bok og gleda meg til å lese den. Skrinla prospektene. Da mandagen opprant og jeg kom hjem fra jobb var det først og fremst kjedsommelighet som ledet meg til å ta kontakt med Goebbels igjen. Men før han rakk og komme seg over til meg for å låne tegneserier var også Jørgen og Silje på plass rundt kjøkkenbordet. Vi slo oss på whisky fra vinduskarmen. Utfartstrangen stiger. Jeg har noe å bevise. Enda mer å motbevise. Søsteren min bor i København. Vi får sikkert sove gratis. Vi kan haike i natt.

Goebbels har lyst på danske smørbrød. Ingenting holder oss tilbake. Smørbrød. Jeg var der for bare noen uker siden. De har Leffe på fat over hele byen. Men da vi står nede i Oslo sentrum og vurderer situasjonen en halvtime senere, virker haiking alt for risikabelt. Tidsmessig. Jeg sjekker busstabellen og ser at neste avgang er sju om morran. Vi stikker til Goebbels, setter på en vekkerklokke og sovner.

På gardinstanga tørker klærne.

Djevelens automat

Jeg aner ikke når den dukket opp. Den hadde allerede stått der lenge da jeg først la merke til den, kunne bare ikke huske hvor lenge, kanskje hadde den stått der så lenge jeg hadde bodd her, jeg tenker bare ikke så mye over tingene jeg ser. Jeg liker å tenke på gamle ting, ting jeg kan kryssreferere med andre ting jeg også tenker på mens jeg er ute og promenerer. Konkluderte ting. Derfor er det først nå, da den er borte, har gått over i historien, at jeg har begynt å tenke på Cola-automaten nede på hjørnet. Cola-automaten som forsvant.

Det var slik det hele begynte. Jeg var på vei hjem. Tørst, men alt var stengt, det var den tida på døgnet. Og så står det plutselig en sprutrød og ubemannet Cola-automat midt i veien, veien som ett hundre og femti meter lenge fremme munner ut i døra mi. Og ti ubetydelige kroner var alt den forlanget for å nedkomme med en halv liter sukkerlake. Jeg dukket seierssikkert ned i bukselommene og kom opp med riktig beløp. Men jeg nølte. Jeg nøler. Hvem har plassert deg her? Hvorfor står du midt i allfarveien og byr deg fram til spottpris? Ingen kan tjene noe på dette. Hva er din historie? Ti kroner. Ubevoktet. Jeg skjønner ingenting. Jeg lar det stå til. Sekunder senere, da jeg står igjen med tomflaska i hånda og en insisterende verdiløs smak i kjeften, er du allerede død for meg. Like død som den colaen jeg har satt til livs. Smaken av død sitter igjen på tenna da jeg går til sengs, men livet går videre. Jeg kom meg på jobb neste morgen. Jeg gikk hjem og tenkte på andre ting og fortsatte med det hver gang jeg gikk hjemover, uoppmerksom og uinteressert i alt som ikke allerede hadde vist seg forgjengelig, helt til en natt da jeg var på samme vei hjem og du plutselig ikke sto der lenger. Jeg var ikke tørst. Men Cola-automaten glimret med sitt fravær.

Lyden av LaBrie

Mye stygt har blitt sagt om rockestjerner. De knuller, drikker og doper seg i hjel. De er dumme highschooldropouts med en refleksjonsevne på lik linje med Marion Ravn*. De svever uvitende rundt med verden for sine føtter uten å lære noe mer om den enn hvordan det er å ha 50 000 droner foran seg kveld etter kveld. Men til tross for all denne høykonsentrerte dumskapen injisert inn i disse svette lærinnpakkede langhåra mannekroppene, fungerer det på et eller annet vis. De er faen meg interessante. Av alle de hjernedøde idiotene jeg kunne velge og vrake mellom med det formål å skrive terrordistisk om dem, velger jeg en annen. En rockestjerne som har kone, barn, et sunt forhold til alkohol, og hvor den eneste dramatiske hendelsen gjennom karrieren har vært problemer med stemmebåndene da han kastet opp, ikke av for mye whisky, men av matforgiftning på familieferie på Cuba. Jeg snakker om James LaBrie. Tidenes teiteste rockestjerne.

James LaBrie er vokalist i progrockbandet Dream Theater som siden 1989 har gitt ut taktskifter på CD, til spesiell glede for aspirerende ibanezgutter ved musikklinja på videregående. Dream Theater er en gutteklubb for andre gutteklubber. Det foregår en lukket reproduksjonsspiral mellom Dream Theater og gutta på musikklinja, og det hele minner voldsomt om en pyramidebedrift. Dream Theater oppmuntrer gutta til å kjøpe taktskiftecdene deres, og disse gutta lager nye taktskifteklubber og nye taktskifteplater som skaper nye enda mindre taktskifteklubber igjen. På toppen sitter Dream Theater og håver inn. Men en gutt har aldri vært helt en del av klubben. LaBrie.

Mens de andre i Dream Theater startet gutteklubben sin ved Berklee College of Music i Boston, farta LaBrie naivt rundt med glammetal-bandet sitt Winter Rose. Det var først senere at LaBrie fikk være med i gjengen, og kom derfor aldri helt inn i den harde kjernen. Men selvfølgelig er han så grenseløst takknemlig for å i det hele tatt få være med at han legger seg flat for alt hva de andre sier. ”Spis en maur a, LaBrie!”, kan de si til han, og da spiser selvfølgelig LaBrie den mauren mens John Petrucci fniser bak gitaren sin**. Se bare på dette klippet hvor Dream Theater har tvunget LaBrie til å synge iført et håndkle:



Ikke bare er det ydmykende for dumme langhåra LaBrie som tror han er morsom og er en del av gjengen, men det viser også hvor liten musikalsk dybde det er i Dream Theater utover taktskiftene. Låta som i dette klippet framføres heter Blind Faith og er et i utgangspunktet snublete forsøk på å stille spørsmålstegn ved gud og livet. Og Dream Theater syns det er på sin plass å ikle dette budskapet i et jævla håndkle fra en finsk føkkings sauna!?

Dette neste klippet er kanskje et enda tydeligere eksempel på hvor lite Dream Theater bryr seg om hva de spiller:



Hør på den såre lidenskapelige røsten og spenningen som bygger seg opp mot et klimaks i denne følsomme hymnen. Og hva er det LaBrie gjør for å virkelig sette oss inn i stemningen i låta, virkelig la oss trenge inn i den svulstige materien? Jo han plukker opp en jævla BH og står der og ser fortapt ut og skriker febrilsk med kvinnekapsulen i hånda.

Det er heller ikke populært at Dream Theaters vokalist også skal skrive lyrikken, men resten av gjengen lar han grine seg til ett spor på hvert album. Denne ikke-kunstneriske distanserte tilnærmingen gjør at LaBrie rett og slett glemmer litt tekst i blant. Da transformerer han seg til en gullfisk, som dette klippet demonstrerer:



Legg også merke til måten han svinser rundt på scena og forgjeves forsøker å finne på et eller annet å gjøre. Litt vann, litt veiving med arma og merkevaremanøveren hans: å dra det eviglange krøllete håret vekk fra ansiktet. Dette er synet av en vokalist som kjeder seg. Er det noe LaBrie får øving i er det nettopp å være kreativ på scena, å hele tiden være på jakt etter noe å pusle med. Han må jo fylle tida med noe han og. De andre klubbmedlemmene av Dream Theater liker seg nemlig aller best når LaBrie holder kjeft, og fyller derfor store deler av spilletiden med svulstige soloer. Men noen ganger kan han bare ikke dy seg. Selv om han elsker klubben sin høyere enn noe annet og er en slave for dem, blir det i blant for kjedelig. Så kjedelig at han må bryte igjennom og synge:



Legg merke til blikket til trommeslageren. Det der er blikket til en progrocker som ikke får spille solo. En progrocker TOTALT innstilt på solo. Også kommer dette fjolset av en vokalist hoppende fram og begynner å vralte i vei!? Du kan ikke såre en progrocker mer dødelig enn du gjør når du frarøver ham soloen sin. Men det er i disse fortvilte øyeblikkene Dream Theater må huske at LaBrie kan være kjekk å ha. Han er på mange måter bandets vaktmester. Og det er muskler i den store kroppen hans. Se her hvordan han tar seg av en protesterende fan:



Han dytter så alt det krøllete håret farer foran ansiktet og avslutter mesterstykket med hårmanøveren. Det er i disse øyeblikkene gutteklubben tenker ”faen heller, LaBrie, du er kul, du er en av oss.” Men det er også i disse øyeblikkene at LaBrie blir for selvsikker. Det er i disse øyeblikkene han snubler...



Legg merke til lyden som kommer i det han faller. ”LlllloooOOOCKDhhhh!” Dette er lyden av en fallen og mislykket rockestjerne. Alt jeg føler om James LaBrie kan oppsummeres i lyden av ”LlllloooOOOCKDhhhh!” Hvordan han ligger der langflat og innser hva som skjer, og optimistisk reiser seg halvveis opp igjen, men vet at han aldri vil komme helt opp dit han vil. James LaBrie vil alltid falle. Han mangler alt hva rock handler om. Han er en dårlig konstruert marionettedukke. Det er synd og brutalt å måtte si det. Men James. For meg er du virkelig tidenes teiteste rockestjerne.




*som forøvrig også er en artist
**og slik blir en Dream Theater-låt til!

Anonyme avfallsakrobater

Det var denne tidlige lørdagsmorgenen at jeg våknet og kjente på kroppen at nå kom det til å skje. Det gikk opp for meg. Oppgjørets time hadde kommet. Pappen skulle vekk.

Måned på måned med ferdigpizza, melkekartonger, eggepapp, bokser, innpakningspapir og kristen misjonspropaganda hadde samlet seg opp og fylt de to kvadratmeterne med sement som jeg vagt mener å huske at gikk under navnet veranda en gang i tida. Nå likner den mer på en kommunal gjenvinningsstasjon som mangler de nødvendige midlene til å fungere effektivt. Det nærmeste du kommer kompostmenn er de nikotindrevne vennene som en gang i blant kaver seg vei mellom pizzakartongene og graver ut et hi der ute hvor de kan suge inn sigaretten og slarve om hva det nå enn er røykere slarver om. Men her en dag hadde også de fått nok. De gjorde både narr og kritiserte den skammelige funksjonen verandaen hadde fått tildelt, hvordan de etter måneder med røyking der ute hadde sett hvilken vei dette gikk. Og røykere er ikke kresne dyr, neida, de kjemper seg vei ut i friluft og trosser det som måtte være av hindringer for å få sin dose, ingen tvil om det. Derfor var det nettopp deres kritikk som ble den utløsende årsaken til at jeg satte på meg min imaginære blåsnipp og kom til verks.

Som alt annet snusk begynte verandalagringen uskyldig. Silje og jeg skulle få besøk av foreldreapparatet, tiden var knapp, det var mye å rydde, så de seks melkekartongene som lå strødd utover kjøkkenbenken la vi på verandaen inntil videre. En ny verden åpenbarte seg for oss i samme øyeblikk. Plutselig fantes det et sted i leiligheten å samle alle problemer i, en dør man bare åpnet og kastet fra seg det man ikke ville ha i livet sitt. Noen slukker sorgene i alkohol. Andre i heroin. Vi derimot, er verandavrak. Så fort det kommer et papproblem vi ikke klarer å mestre på edruelig vis (eller som Pelle og Proffen ville sagt: ”fikser’e ikke”) tyr vi til verandaen. Det eneste vi gjør er selvfølgelig å stenge ute problemene og la de vokse seg til en diger pappklump. Men dette er også sjarmen ved en skikkelig usunn avhengighet som får gå for langt. Det lille øyeblikket hvor dopvraket har fått nok og forstår at dette har gått ut av kontroll. Jeg måtte på rehab.

Jeg stabla, pakka, bretta og svetta. Håndterte problemene slik de måtte håndteres. Gjorde det eneste fornuftige. Kvittet meg med faenskapet. Etter en time var jeg rett og slett rein.

Men hvor lenge? Hvor lang tid er jeg i stand til å holde dette i sjakk? Så lenge det finnes melk og ferdigpizza der ute vil jeg for alltid måtte kjempe en kamp med meg selv. Heldigvis er jeg ikke alene. For så lenge jeg har gode venner med en solid nikotinavhengighet vil jeg kanskje klare å komme meg igjennom dette med livet i behold. Så lenge de går ut dit og ser problemene mine opplyst av lighterflammene sine finnes det håp.