24.desember - Den ultimate Antiklimatisering

Hilsen Jørgen og Ole Øyvind.

21. Desember - En Guinness og Farvel

Jeg trodde aldri jeg skulle sitte her igjen.

For det første hadde jeg femten kilo overvekt i bagasjen. For det andre hadde jeg ikke noe boardingpass da jeg kom til sikkerhetskontrollen. Det lå igjen på toppen av et lekefly ute i ankomsthallen. For det tredje hater jeg tradisjoner.

Men her sitter jeg. Forholdsvis frisk. Leddene trenger smøring og hjernen er litt plombert, men jeg lever. Jeg holder koken. I den samme stolen, foran den samme maskinen. Med den samme oppgaven som for akkurat ett år siden. Å få enda mer bloggsaft ut av en sitron som jeg allerede har presset tom, tråkka på, partert, lagt i bløt i Gin & Tonicen, skyllet ned sammen med restene av drinken, spydd opp senere samme natt og på ny slurpet i meg fra en av Londons steinharde gater, bare for å kunne skrive om det, tradisjonen tro.

Her sitter jeg. Hjemvendt for godt.

Jeg husker hva jeg tenkte da jeg drakk den siste ølen i går formiddag: Denne var faen ikke god nok. Jeg må ha en til.

16.desember - Terrord infiltrerer badstua

Mens Ole Øyvind krabber seg vei igjennom livets skole er jeg fortsatt kneblet til skoleverket. Men det er det siste året og i faget gym har vi fått en falsk følelse av frihet i form av egentrening. Egentrening som drukner i et hav av byråkrati, en endeløs mengde papirer om utholdenhetsteori, detaljerte planer for utførelse av aktiviteter i timen, logger, planer, målsetninger, det er et slit. Men jeg har slitt. Jeg har virkelig jobba for å få slippe å ha gym i gymtimene. Faktisk tror jeg at jeg aldri har jobba så hardt i gymen noensinne, før nå som jeg jobber for ikke å ha gym. Hadde gymlæreren sett meg der jeg iherdig kartlegger muskelgrupper og falske treningsløyper, fy faen, jeg hadde hatt sekser og herredømme over styrkerommet på NTG i morgen den dag. Men i hvert fall. De forrige gymtimene investerte jeg i litt god gammel gonzoinfiltrasjon. Jeg brukte rett og slett gymtimene til å sitte i badstua og varme meg.

Jeg leverte den overdimensjonerte gymplanen min til gymlæreren og satte kurs mot svømmehallen. Da jeg kom hit kom jeg på at jeg hadde glemt badetøy. Jeg skulle jo ikke egentlig bade, men jeg var usikker på de sosiale spillereglene når det gjaldt bekledning i den offentlige badstua. Jeg spurte derfor pent om jeg kunne få låne en svett gammel tettsittende badebukse fra åttitallet. Dama bak kassa svarte kontant "du kan få kjøpt badetøy der." mens hun peker bort mot et stativ.

Jeg beveger meg til stativet og blir møtt av den ene overdådige prislappen etter den andre. På dette tidspunktet vurderer jeg å legge hele prosjektet på is. Men faen heller, jeg har fantasert og diktet opp mye atletikk for dette her. Skal jeg bare la det gå til spille? Nei. Jeg får heller ta konsekvensen av å gå fra fattig til fattigere, for for meg er en hundrelapp svært avgjørende når det gjelder min økonomiske situasjon. Jeg tar den billigste shortsen, som koster gode 200 kroner. Og betaler for å entre lokalet.

Lydig følger jeg de kommanderende lappene om personlig hygiene og riktig rekkefølge for utførelse av hver enkelt porgrampost. Jeg finner et skap, dusjer, setter på meg badetøyet, alt etter svømmehallens reglement. Og så kan gymtimen begynne! Småkald tusler jeg inn i badstua.

I det jeg åpner den tunge døra av treverk, yrer det virkelig av liv der inne. Foran meg står en diger jævelovn. Og til både venstre og høyre er jeg totalt omringet av tjukke, hårete og kliss nakne middelaldrende og langt over middels-aldrede menn. Jeg har flere flauser når det gjelder å miste badetøyet mitt. I et snodig vannland-apparat i Bø kunne 30 korpsjenter fra Hordaland observere en desperat gutt rotere 540 grader rundt seg selv i kraftig motstrøm for så å spurte alt han maktet over i familiebassenget hvor en mørkeblå badeshorts duppet rolig på vannoverflaten. To år senere kunne en helt annen ansamling jenter se en kar i redningsdress på vannski, for første gang i sitt liv, med shortsen rundt skiene istedet for livet. Men dette forteller jeg dere. Her jeg stod, i ukjent territorie, i badstua, var det bare én øyeblikkelig handling som slo meg som fornuftig:

Skal du overleve her må du se til hælvette å få av deg den badeshortsen med en eneste gang.

Allikevel forstod jeg at det ville bli for dumt å ta den av seg her. Jeg fikk noen blikk, jeg gjorde det, men samtalen der inne fortsatte, og jeg tillot meg derfor å finne meg en plass. Halvveis oppe. Jeg blir fort søvnig her jeg sitter. Og tenker at en liten blund vil være en alle tiders start på en såpass alternativ gymtime som dette. Med ivrige mannestemmer rundt meg lukker jeg øynene og kjenner svetten piple fram. Men med ett forlater de elgjakt-diskusjonstemaet og begynner å prate om bilstjeling. Jeg lukker et øye opp for å følge nærmere med.

"Skrutrekker", sier en av mennene på en måte menn bare klarer å si om en ting de føler de virkelig har peiling på og kommer med en sær "eøæh"-lyd etterpå. Han graver fram begge ballene som ligger langt inne i et svart avlukke mellom beina, dannet av årganger med fettreserver. Her hadde vi med en idealmann å gjøre, tolket jeg ganske fort.

Han hadde overtaket her, mennene tolket disse signalene uten å tenke, ballekløinga, stønnelyden, tonefallet. Her skulle det faen meg belæres.

"Førersetet. Gå alltid inn førersetet. Det er jo døra som blir brukt mest. Den med mest sling i."

De andre mennene sier ikke noe. Kanskje har jeg overvurdert mannen, mistolket hele situasjonen. Det blir stille. Den fantastiske biltjuven har faen meg ingenting mer å si. En ny mann kjemper om makta, og den folkelige tonen er enda tydeligere.

"jaja, åååh, skulle vært på Mallårka nå."

De andre mennene småhumrer og nikker enig. Det kløes på baller. Noen steder skifter sammenkrympede uerigerte peniser posisjon fra å ligge til venstre fra kroppens midtpunkt til en mer høyreorientert stilling. Alt dette observerer jeg svært svært forsiktig der jeg sitter og halvsover.

Samtalen går videre, fort og hakkete. Hele tida kommer nye undertemaer, plutselige endringer. Dette er tørrprating på imponerende høyt nivå. Mitt første møte med badstueprating var nok et unntak fra regelen for dette er ikke likt hendelsen som skjedde med biltjuven i det hele tatt. Faktisk er et av de fenomenene som foregår veldig hyppig her i badstua, en brutal kupping av samtalemakta. En av mennene begynner å prate, begynner på en historie, men etter de fire fem første setningene tar en av de andre mennene over! Overkjører historien fullstendig og drar i gang sitt eget løp! Jeg observerer at dette fungerer ganske ofte, men ikke alltid. Som oftest må kuppet inneholde et enkelt, kort og lettfattelig morsomt poeng som må leveres akkurat i det maktforsøket utføres. På denne måten vil mannen som vil overta få badstuelatteren, og da er det bare for den daværende regjering å gå av med en eneste gang.

Det er varmt her i badstua. Jeg vurderer en dusj, for så å returnere, men jeg kommer fram til at jeg står lavt nok i kurs her allerede. En ting er at jeg har på meg badeshorts, en annen ting vil være å kapitulere før noen av de andre i det hele tatt har dratt fram den klassiske vannbøtta. Og i samme øyeblikk strekker den ene mannen seg etter bøtte og øse. Men ikke for å avkjøle seg selv! I stedet kaster han store mengder vann på ovnen! Rommet blir forsiktig fylt av vanndamp og det pipler verre enn noengang i huden min. Fy helvette, dette er varmt. I kaoset observerer jeg en nærmest høytidelig stillhet. Vanndampritualet krever sitt. Det blir en pause i konverseringen. Sekundene går. De eneste lydene å høre er fornøyde mandige stønnelyder og brysthår som blir klødd på.

Snart tar en ledelsen igjen. Han begynner forsiktig. Samtaletempoet og intensiviteten skal pleies på nytt. Men det går ikke lang tid før gutta er på topp igjen.

Hos meg er nå formen på et kritisk nivå. Jeg er snart nødt til å komme meg ut. Men jeg går ikke ut hvis ingen andre går ut. Ikke faen om jeg skal kjenne på den ydmykelsen aleine. Jeg venter. Og jeg venter. Ikke orker jeg å følge med på samtalene. Håpet om at noen skal trekke seg tilbake til dusjen forsvinner sakte for meg. Kanskje blir jeg nødt til å gå alene, skal jeg overleve dette her og rettfatte opplevelsene mine fra dette stedet som på akkurat nåværende tidspunkt ikke er så idyllisk som da jeg gikk inn, og som får ord som gulag, Auscwhitz og Zyklon-B til å poppe opp i hodet mitt. I et kort øyeblikk undrer jeg meg om hvordan det ville vært her om hele nazitysklands topp satt på rekke og rad. Goebbels drar en jødevits og Mengele skyter inn et festlig forskningseksperiment fra sidelinja. Boblen sprekker, og godt er det. For en av mennene reiser seg. Han går mot døra. Og jeg er ikke snau med å komme meg ut jeg heller. Mens mannen står der i døra tar han et slags adjø til de andre:

"Ja da ses vi neste uke da gutter!"

Jeg går mot dusjens behagelige tempererte vann som er som balsam for meg nå. Og mens jeg kjenner strålen slår det meg at jeg nettopp har tatt del i et fantastisk kulturelt fenomen. Det jeg har vært vitne til er et ukentlig mannekollektiv. Her samles 10 godt voksne menn for å prate om absolutt ingenting i et rom som holder en stødig temperatur på 80 grader. Og de sitter her, kliss nakne hele gjengen! Og dette gjør de hver eneste uke.

Jeg bestemmer meg for ikke å gå inn igjen. De har det godt der inne, det vet jeg. Og det skal de få ha også. Uten at en intetanende pjokk med badeshorts skal ødelegge rusen deres. Jeg unner dem tida her inne. Totalt isolert fra omverdenen og kunstig oppvarmet. Når de går ut av badstuedøra og inn i dusjen er de født på ny. Det er deres livmor.

Det er deres dop.

15. desember - Første møte med London (del 1 av 2)

Det ble september. Sommerferien hadde sklidd umerkelig over i en varm form for høst, uten at jeg var etterlyst av noen statelige institusjoner. Brått måtte jeg finne min egen begrunnelse for å stå opp om morgenen, eller la vær. Jeg hadde ikke tenkt å gjøre noe stort eksistensielt nummer ut av dette. Jeg letter ikke etter noen mening med livet for faen, prøver strengt tatt bare å gå glipp av minst mulig til enhver tid. Derfor pakka jeg i midten av september en god del bøker, jakka mi og denne hypermoderne skrivemaskinen i en koffert, og tok den tjukkeste stien jeg fant ut av bygde-Norge. Det var ikke så mye mer å hente i en hverdag langs aksen Nord-Odal – Kongsvinger.

Daniel møtte meg på flyplassen i London. Byen var innhyllet i mørke skyer. Det striregnet. Han bodde på den tiden i en leilighet nordvest i byen, og rommet hans var fem kvadratmeter stort. Desto mer gjestfritt å dele på plassen. Vi fant ly, jeg skjøv kofferten under senga, og rullet varsomt et liggeunderlag ut over to av kvadratmeterne. Slik skulle senga mi se ut i en måned. Daniel dro en tur til Norge, og tilbake satt jeg og trengte penger. De midlene jeg hadde var øremerket et bedre husrom som vi skulle skaffe oss etter hvert. Hver krone. Jeg trengte med andre ord en jobb. Det begynte i bokhandlerne. Deretter CD-butikkene. De fleste slags barer. Jeg stakk hodet inn og liret av meg en frase som ble stadig mer finpusset den følgende uka. Det virket å ha fint lite for seg. De aller vennligste ba meg om å legge igjen en CV "i tilfelle det skulle dukke opp noe". De fleste rista bare på hodet. Jeg var bare én av titusener. Jørgen ringte meg fra fylla i Skottland og mente det var viktig at jeg jobbet meg tilbake opp i arbeiderklassen.

Hver morgen pakker jeg lesestoff, skrivesaker og en bunke CV-er i bagen og begir meg ut. Men ingen ser meg. Ikke så mye som et intervju. Første gang jeg passerer Buger King går jeg rakrygget forbi - videre til nærmeste bar, nærmeste bokhandel. Men snart har jeg vært i alle i nærområdet. Jeg må synke dypere. Bestemmer meg til slutt for å prøve McDonalds, som har et rekruttkontor du kan møte opp på hver mandag morgen. Men så forsover jeg meg. Og da jeg våkner er jeg ikke lenger fullt så stolt, og stikker til Burger King allikevel. Velkomsten er varm. Manageren er det første mennesket som viser noen reell interesse da jeg spør etter ledige stillinger. Hun ser på CV-en min, og sier at hun skal ringe meg opp i løpet av et par dager.

Dagene går og jeg hører ingenting. Fortsetter som før. Hver kveld passerer jeg den samme puben på vei hjem. En blåmalt fasade med en hel ansamling spennende mennesker utenfor. En dag hører jeg Allman Brothers Band der inne. Eller noe som ligner. Jeg følger lyden, og blir bergtatt av et helt fantastisk bluesband. Gitaristen er Jimi Hendrix i klærne til van Gogh, og han har med seg den beste trommisen jeg noen gang har sett spille. Det var den første baren jeg var innom, og jeg bestemte meg likesågodt for at jeg hadde funnet en stampub. Det var et av hovedmålene for oppholdet. Stampuben min ble det også. Jeg har faktisk ikke kommet over noen bedre barer senere.

Jeg kom i snakk med en gammel hippie første kvelden. Vi diskuterte musikken. Han lurte på hvorfor jeg ikke drakk noe, og jeg fortalte at jeg var arbeidsløs og blakk. Slikt dreper fort en samtale. Jeg trodde jeg aldri skulle snakke med ham igjen. Neste dag går jeg tilbake. Utenfor står en mann med tegneserieskjorte og en slags kombinasjon av rastalue og jødehatt på hodet. Jeg stopper opp og kikker inn. Det er noe som foregår. Puben er stappfull. Jødemannen gransker meg så nøye at jeg synes det er på sin plass med et lite hei, og han hilser tilbake, langt vennligere enn jeg hadde forventet. Snart ruller samtalen. Liker du musikk, spør han, og jeg svarer som sant er at ja. Spiller du selv? Trommer. Aha. Ikke gitar?

Her følger for ordens skyld en kort historie over min karriære som gitarist:

På slutten av barneskolen tok jeg gitartimer. Jeg lærte meg teori og skalaer, jeg kan plukke endel noter og jeg kjenner til de fleste grunnleggende grep, selv om jeg aldri har fått dem til å låte særlig grunnleggende. Men dette lærte jeg på en tid da jeg fortsatt trodde Abba Teens hadde noe å fortelle meg. Det var helt sikkert derfor jeg aldri gadd å øve, og dermed ikke fikk det til, og til slutt klokelig la gitarspillinga på den etterhvert ganske overfyllte hylla.Jeg gled stille ut av det heller tvilsomme musikkmiljøet rundt Nord-Odal Kulturskole og ble et nytt og på visse felt bedre menneske.

Det gikk noen år. Jeg ble kjent med en hel del nye mennesker. Vi diskuterte musikk som hadde lite til felles med Abba Teens. Plutselig gikk én etter en av de nye vennene mine til anskaffelse av hver sin gitar. De hadde skjønt en viktig ting: at det er ingenting som er kulere å mestre her i verden enn en gitar. Jeg for min del prøvde å holde fortiden på avstand, og tenkte aldri den tanken før det var for sent. For vi skulle selvfølgelig starte band og gitarister var det siste som trengtes. Men siden jeg fortsatt kunne plukke de jævla notene mine og spille åtte sure grep kribla det jævlig i fingrene når folk spilte gitar rundt meg på alle kanter. Jeg la til meg en jævlig dårlig uvane med å alltid skulle mase om å få gitaren bare et lite øyeblikk. Hver gang Jørgen hadde spilt noe kult skulle jeg spille noe litt mindre kult. En dag spilte Jørgen "Wish You Were Here", og da gikk jeg hjem og tok gitaren ned fra den berømte hylla. Forsiktig, for jeg ville nødig rive ned et av skiparene eller få hodet kløyvd av en lengdeløps-skøyte. Og så lærte jeg meg "Wish You Were Here". Og så ble jeg tilfeldigvis forklart hvordan man spiller Nothing Else Matters, og jeg viet tre fulle måneder av livet mitt til å lære meg å spille Nothing Else Matters. Jeg synes altid det gikk ganske bra i enerom. Jeg tok meg god tid, og kastet den ikke bort på andre låter. Jeg spilte utelukkende Nothing Else Matters. En sen augustkveld følte jeg tiden var moden for å imponere offentlig. Jeg hadde drukket tett hele kvelden og da får man som kjent mot med på kjøpet. Det lå tilfeldigvis en gitar for hånda, og jeg befant meg i Drammen, som jo ikke er noe dårlig sted å tilbringe en augustkveld. Og det verste er at jeg synes det gikk bra. Jeg var full, og kunne skyldt på det, at det ble mye bomming. Men nei. Sikkert nettopp fordi jeg var full synes jeg at jeg virkelig fikk det til denne gangen. Jeg var stolt, fornøyd. Dette funka! Og så satt det tilfeldigvis en jente på Jørgens side av bordet, som sa:

- Det der er den dårligste versjonen av Nothing Else Matters jeg noengang har hørt.

Jenta påsto hun kjente folk som aldri hadde tatt i en gitar og kunne spille låta bedre enn meg. Jeg tok det ikke spesielt hardt rent personlig, men gitarkarriæren min var definitivt over den kvelden. Jeg gikk raskt tilbake til å være han som bare maser seg til noen grep hver gang bedre gitarister sitter i umiddelbar nærhet.

Jeg kunne svart hva jeg ville på ja/nei-spørsmålet til den hyggelige mannen som sto på gata i en mentalsyk del av London og lurte på om jeg spilte gitar. Begge svar ville hatt nok sannhet i seg til å være ærlige. Uten at ærlighet var spesielt viktig for meg da. Daniel var i Norge, og jeg kjente ikke en levende sjel i flere tusen kilometers omkrets. Jeg har i beste Bob Dylan-ånd diktet diverse løgner om meg selv rett som det er på andre barer i denne byen. Poenget var at jeg bare ville gå glipp av minst mulig, så jeg sa selvfølgelig ja. Mannen tok fram en sølvfarget klinkekule fra lomma, og sa at den kunne skaffe meg en gratis drink i baren. Det var lite jeg kunne tenke på som fristet mer. Det eneste jeg måtte gjøre var å vikariere som gitarist for et band som skulle fremføre noen sanger der inne. De skulle på scena om 2 minutter.

Som sagt, det var ingen jeg kjente i flere tusen kilometers omkrets og jeg hadde jævlig lyst på den drinken.

Det som skjedde videre, skjedde så fort at det er umulig å fortelle helt nøyaktig. Jeg prøvde å forklare de to jeg skulle opptre med at jeg ikke kunne spille noen spesielle sanger, men hvis de i det hele tatt hadde tid til å lytte tok de alt jeg sa for falsk beskjedenhet. En av dem skulle synge, en annen spilte munnspill. De regnet med at jeg kunne noe Led Zeppelin, siden jeg hadde Zeppelin på t-skortja. Jeg utvekslet klinkekula i en dobbel Gin & Tonic og drakk den på styrten for å dempe nervene. Gikk til scena og tok gitaren. Sa igjen at jeg ikke kunne noen spesielle sanger. Vokalisten så litt forundret på meg og mumlet noe om at jeg skulle begynne på en blues i A. Jeg la i vei med noen grep og slang inn en A så ofte jeg turte. Det tok ca 15 sekunder før de to andre innså at beskjedenheten min ikke var så falsk allikevel. Vi haltet oss gjennom sangen, og så reiste mannen med munnspillet seg og gikk. Siden har jeg hørt begge opptre sammen med andre gitarister, men aldri sammen. Jeg ble forresten her om dagen presentert som årsaken til den splittelsen. Vokalisten, en utslitt fyllik på godt over 60, synger blues med en av de feteste Whisky-stemmene jeg noen gang har hørt. Jeg snakket med ham etterpå. Han kunne heller ikke spille gitar sa han. Men jøden med klinkekulene var faktisk veldig imponert. Han mente det krevdes jævlig mye mot for å gå på scena når man var så gjennomført elendig på gitar som meg.

Selv tok jeg det hele med stor ro. Det var andre gang at min musikerkarriære kom til en litt for brå ende. Og opptredenen skulle allikevel også vise seg å bli enden på min arbeidsleidighet. For mens jeg satt der på scenen og spilte fikk jeg nemlig øye på hippien fra dagen i forveien. Han sitter i et hjørne, peker vantro på meg og gliser, og da jeg tusler slukøret av scena til øredøvende stillhet litt senere vinker han meg bort, og kan fortelle at han gikk innom en annen pub på vei hjem dagen før. Av en eller annen grunn hadde han nevnt meg for manageren der. Og de trengte folk der nede.
- Men de kommer til å spørre om du har jobbet på bar før.
- Nei, svarer jeg. Aldri.
- Det må du jo ikke si.

Så neste morgen går jeg innom en internettcafé, henter fram CV-en min og føyer på en god sommers virke bak tappekranene på Lt. Creutz på Kongsvinger. Deretter legger jeg av gårde mot puben som vissnok skal hete "The Golden Egg". På veien passerer jeg Burger King igjen. Jeg går sakte forbi, og manageren kjenner meg igjen gjennom vinduet og vinker på meg. Jeg stikker innom igjen. Hun har visst ikke hatt tid til å ringe. Siden skulle jeg få vite at det var fordi de hadde hatt mattilsynet på besøk. Deres verste fiende. Du skal få vite hvorfor også. For de trengte fortsatt ekstra hjelp. Dama ber meg kjøpe et par svarte sko og komme tilbake dagen derpå.

(Fortsettelse følger.)

14.desember - Selektiv matsortering

(This blogg was written in front of a live audience)

Det er mange former for plager folk i dag må forholde seg til; global oppvarming, priser i dagligvarebutikken, og FrP’s stadig økende populæritet. Men hva med de mer individuelle tingene? Hva med ting som allergier og fysiske plager? I julen skal man tenke på andre, og spesiellt de som har det værre enn en selv (og gjerne le litt av dem). Jeg vil derfor fokusere på den uheldige formen for allergi vi kjenner som ”laktoseintoleranse”. Evnen til å fysisk ikke kunne utstå melkeprodukter!

Mange tenker lite over det, men melk i forskjellige former er rundt oss i veldig mange produkter. Dette har jeg oppdaget nylig via mine bekjenntskaper på Nordmøre Folkehøgskule. Flere av elevene her lider av enten laktoseintoleranse eller melkeallergi (det er presisert for meg at dette ikke nødvendigvis er det samme). Dermed har jeg fått et lite innblikk i hverdagen til de som ikke tåler melk.

Bare noe så enkelt som godterihylla på Mix hadde blitt en endeløs jakt på snop uten melk. I beste ”hvor-er-Willy” stil må man lete seg strategisk gjennom hylle på hylle med fristende godteri som ikke er potensiellt organiske bomber for kroppens fordøyelsessystem.

(på dette punktet fikk forfatteren faktisk applaus for første gang i sin blogger-karriære)

Julen spesiellt er årets hardeste høytid for melkeallergikerne... Vi kjenner alle til den berømte sjokoladekalenderen; et stykke papp med 24 gamle sjokoladebiter i. De beste kalenderene er også de billige til 10 kroner med masse tysk svada på baksiden. Ja. Tyskerne kan virkelig lage sjokoladekalendere. En gang på 30 tallet fikk en liten Tysker ideen om dem, og dermed var det i gang. Han brukte resten av livet sitt på å produsere disse kalenderene, og de kalenderene vi åpner i dag, stammer fra `44 årgangen. Ja, man kan nesten kjenne en eim av nazistenes krutt i selve sjokoladen. Men uansett er dette HELT irellevant for de som ikke tåler melk.

Videre kjenner vi alle til ”de syv sortene”. En gruppe tilfeldig utvalgte kaker som alle ble offesielle kaker man relaterer til julen. Mange bruker disse kakene til å påkalle selve julestemningen... Og samtlige av dem inneholder MELK. Godteposen fra nissen? Ikke faen. Mange drops, visse typer lakris, potetgull, is og karameller inneholder veldig ofte melk.

Så hva tenker dere allergikere nå? ”Vi klarer oss uten kaker og snop!”? Men det er selvfølgelig så mye mer! Mange brødtyper, alle sauser man får på resturant, pizza og fløtegratinerte poteter er fy-fy mat for dere! Selv tar jeg det veldig tungt på deres veier at gildes klassiske grillpølser er forbuden frukt...

Men heldigvis kan jeg tylle i meg så mye fuckings melk jeg vil uten å bry meg om mulige oppkastinnfall, hyppige turer til toalettet eller kløende utslett på kroppens mange ubehagelige områder. Og nå hører jeg at pølsene svir seg i pannen, så jeg må slutte å skrive!

Gledelig jul!

Denne bloggen er dedikert til Ida Christine og Synnøve – samt alle andre laktoseinntolerante som måtte lese denne bloggen.

Av Chrish

11.desember - Avføringstematikk Del 3

I dag forstod jeg at det nærmet seg jul. Og det var brutalt.

Inn på Svennevig-toalettet marsjerer jeg, trøtt, sur og nødig. Jeg tar ned det obligatoriske plastsetet, og iverksetter prosessen med å sette seg ned på det. Men jeg bommer. Rett og slett bommer. Feilberegner flerfoldige centimeter. Noe av meg treffer lokket, det gjør det, men så lite at jeg på alle måter sklir av setet og treffer baderomsgulvet. Der ligger jeg i en forskrudd posisjon, semiavkledd og nokså forvirra. Dette er første gang jeg har bomma på et dasslokk. Og jeg hadde forventet å komme meg igjennom store deler av livet mitt uten å ha opplevd dette. I hvertfall fram til jeg blir 70. Men her lå jeg altså, i mitt nittende år. Og det var ikke annet å gjøre enn å kjempe seg opp igjen og prøve på nytt.

Det går smertefritt. Og fortsatt litt fortumla tar jeg tak i dassrullen. Jeg river av en andel. Men hva faen er det jeg ser!? Nedover hele dorullen danser det røde reinsdyr. Dasspapirprodusenten har trykt reinsdyr nedover utallige kilometer med hvitt dasspapir. Jeg syns faktisk ikke det er ålreit i det hele tatt. Jeg rynker på nesa. Å skulle stikke en armé av hoppende Rudolfjævler opp i anus er det siste jeg trenger nå.

Men her er jeg altså. Med dopapiret i hånda. Og ser ikke andre muligheter enn å prøve å ignorere de spretne dyra. Men det går ikke, det er jo for sent nå. Tankerekka er godt i gang allerede, jeg har for lenge siden ankommet nordpolen og ser tjue alver som jobber iherdig med å tilfredsstille nissen seksuelt, i form av å analt penetrere ham med blinkende juletrelys. Jepp, det er snart jul. Og det er bare å få dette overstått. Jeg tørker i vei.

10.desember - Telefonskrekk

Vi har alle irrasjonelle frykter. Ole Øyvind er redd for at noen skal kutte strupen hans om natten, Jørgen er redd for å spy på seg selv i fylla, og jeg? Jeg lider av telefonskrekk.

Ja. Jeg er redd for den lille plastdingsen som alltid er i nærheten av meg enten jeg er hjemme på rommet, i bilen, eller midt på gata. Jeg skal innrømme det; jeg hater telefoner. Nå sier det seg selv at jeg ikke har mange positive tanker om harde objekter som konstant befinner seg såpass nær skrittet mitt, men det er flere grunner også.

Jeg hater telefoner fordi de på et hvilketsomhelst tidspunkt kan finne på å ringe. Jeg hater å løpe ut av dusjen for å nå en ringende telefon, jeg hater å måtte stoppe i coladrikkingen min for å starte en samtale med en person jeg ikke kan se, og jeg hater å våkne midt på morgenkvisten fordi en full kamerat har glemt nøkklene til internatbygget vårt. Selve ringingen er et problem, men jeg er faenmeg ikke begeistret for samtalene heller.

Tanken på å snakke med en person jeg ikke er i stand til å oppnå visuell kontakt med er noe jeg misliker sterkt. For alt jeg vet, kan det hende at jeg faktisk bare endelig har kommet til det punktet at jeg snakker med meg selv uten å vite det. Jeg vil være sikker på at når jeg snakker, så snakker jeg med et menneske av kjøtt og blod. Samtaler via telefoner gjør det også forbannet vanskelig å lese kroppsspråk (ikke at jeg noengang har vært flink til det, men jeg liker å ha muligheten).

Et annet aspekt ved telefoner jeg ikke kan fordra, er hvordan de nesten ubemerket knyttes til lommeboka di, og sakte men sikkert sluker pengene etterhvert som samtalene varer. Spesiellt i fylla er dette et problem, da jeg lett kan få impulser som forteller meg at jeg MÅ fortelle Jørgen noe fullstendig meningsløst, eller at jeg ringer opp en person som står et par meter unna – bare for å fleipe... Det slutter å være fleip når jeg først legger på etter at vi har pratet sammenhengende i 20 minutter.

Mobiltelefoner gjør det bare altfor lett å bruke opp våre surt ervervede småpenger. Sosialt sett er de også fullstendig forkastelige. De nyeste modellene har også kamera til bilder og filmmuligheter – og dette igjen åpner for uante mengder telefonterror. Selv er jeg neppe den første som våknet dagen-derpå med filmklipp fra situasjoner jeg aldri husker fant sted.

Eksempel?

Lørdagen før jeg reiste fra Kongsvinger for å avslutte høstferien min var jeg, Jørgen, Njål og et par andre utvalgte folk i knærkekjelleren til Eirik og nøt livets vann med ”Fear and Loathing in Las Vegas” på TV skjermen i bakgrunnen. En uke og tre dager senere fant jeg en film fra den kvelden på mobilen der jeg og Jørgen står ved en svart bakgrunn. Det er mørkt så jeg kan enda ikke skjønne hvor faen vi var hen, men ett var sikkert; vi var overstadig berusede begge to. Jørgen hang med hodet slik bare en sveiseblind-Jørgen klarer, og selv holdt jeg mobilen overraskende stødig. I bakgrunnen hører jeg at det er en form for musikk som er tatt rett ut fra en skrekkfilm, og jeg har en samtale med Jørgen som går slik;

C: ”Jørgen?... We are so fucking drunk right now!”

“And what I would like to say is… Jørgen? Please say something clever!”

J: “…..”

“Dogs fucked the pope? No fault of mine!”

C: “And that’s it!”

Jeg har også en film fra samme kveld, da en eller annen sitter å spiller den mest rævkjørte versjonen av “Mary had a little lamb” jeg noengang har hørt – på blokkfløytejævel…

Så for meg er mobiler et onde. Men ikke alle syns dette. I sannhet er det mennesker her som ikke klarer å leve uten førnevnte kommunikasjonsgjennstand. Jeg vil ta et eksempel i Nordmøre Folkehøgskules egen lille kommunist; Russeren Alexey. (Han er ikke nødvendigvis kommunist, men han snakker så dårlig Norsk at jeg ikke har klart å fått oversikt over hans politiske standpunkt enda.).

Alexey er en type som nylig gikk til anskaffelse av sin første mobiltelefon. Noen klarte å forklare han hvordan den fungerte, og han ble med ett skolens mest sosiale person – for folk som ikke går der. Hva jeg mener er at selv om noen klarte å fortelle hvordan mobilen fungerer, klarte de tilsynelatende ikke å forklare hvordan man skrur den AV, eller konseptet med at man faktisk betaler for samtaler pr. minutt. Alexey har ikke blitt sett uten en mobiltelefon i hånden, og kjeften i gang med å lire av seg russiske fraser, siden midten av oktober.

Men det er Alexey, og vi vet alle at Kommunister ikke henger seg opp i å ha for god personlig økonomi uansett.

Så er telefoner i helhet en god eller dårlig ting? Det kan være opp til hver og en av dere å komme frem til her nå i førjulstiden.

Men du kan ta gift på at jeg skal fortsette å bruke undertøy med stålplater frem til det er bevist en gang for alle at skadelig stråling fra mobiltelefoner er en myte.

Av Chrish

9.desember - Pølsemetall

En småsnurt kokkejævel møtte meg på oppvaskjobben min her en kveld. Han hadde vært på Iron Maiden-konsert. Og han var bare tildels tilfredsstilt.

Jeg måtte selvfølgelig få hele historien. For dette er en mann som på alle måter elsker Iron Maiden. Hva gikk egentlig galt?

Rockekokken satte seg ned på bakrommet, tente en trøstens sigarett, og begynte å fortelle. Her hadde han altså entret en enorm jævla musikkbegivenhet. Valhall er på størrelse med en fotballbane. Og som man gjerne blir på konsert, ble også vår kokk tørst. Han hadde lyst på øl. Jakten på tappekranene begynte.

Og han går og går, leiter iherdig etter det skranglete overprisa fatølet fra plastkrus. For det må jo strengt tatt være her. Noe er allikevel galt. Alle folka han går forbi tusler rundt med munnen trygt forankret i et sugerør som ender i røde plastbegre. Til slutt lyser et colatelt mot han. Og vår kokk får det endelige brutale svaret. Hallen er eid av Coca Cola. Og det eneste som er mulig å få kjøpt her er overprisa brus og føkkings pølse i lompe.

Er det bare jeg som finner dette utrolig festlig? 13 000 heavymetalgubber samlet under ett og samme tak, uten øl. Så der stod kokken da. Omringet av langhårede rockere og Number of the Beast jomende over hele lokalet. Og jeg kan så jævlig høre han si "en pølse i lompe, min gode mann", legge den blanke 20-kroninga si pent på disken, motta pølseenheten, og gomlende snu seg mot scena. Jeg kan ikke tenke meg noe mer ufarliggjørende enn en klumpete tjukk mannehånd med tatoveringer oppover hele under- og overarmen, som holder varsomt rundt en pølse i lompe.

Det er bare så fryktelig lite rock n' roll.

5.desember - Noen ord fra den nådeløse diktatoren

Du ber om en forklaring Ole Øyvind, du ber om en forklaring. Du skal få den. Selvom den er beskjeden. La meg først sitere noe jeg leste en sen kveld i november:

- Dei største revolusjonane er alltid stille.

Vår revolusjon Ole Øyvind, den er så stille så stille, så fordømt stille. Det er bare et svakt svakt sus som farer gjennom folkets gater. Den er så stille at den eneste andre revolusjonisten, altså deg, ikke engang fikk vite at han plutselig deltok i en revolusjon. Men det var nødvendig. Og jeg følte for det. Noen bedre forklaring har jeg virkelig ikke.

Men det vanker lunken tuborg fra Rimi for hver jævla tekst du produserer, det garanterer jeg. Faktisk skal jeg varme de litt foran ovnen hjemme før jeg overleverer dem til deg. For da du vender hjem fra London når jul nærmer seg, ser jeg for meg at det er en forfrossen og utsulta kar som sjangler seg vei igjennom Kongsvinger. Piken med svovelstikkene. Du er sliten etter revolusjonen. Men du er fornøyd. Og du trenger en øl å varme deg på. Eller tolv. Det kommer jo helt an på deg selv.

Jeg har også lagt merke til at vi er på dag fem. Og så langt har adventskalenderen fungert som en abnormt lang innledning. Til det vil jeg applaudere både meg selv, Chrish og Ole Øyvind. Dette er imponerende rasjonering gutter! Jeg ser for meg at leseren føler at han mottar en rasjoneringskupong på dag nummer en. "Oi, stas, denne kan jeg løse ut og få et brød!" Men neida. Den rasjoneringskupongen kan du bytte mot en ny rasjoneringskupong. Og igjen bytte mot en ny rasjoneringskupong. Og denne! Denne kan du ta med deg til butikken og bytte mot en halv potet. Det er et destruktivt mønster, og det ser ut til at vi mister folket allerede på dag fem. Jeg skal derfor hjelpe Ole Øyvind litt på vei til i morgen, siden kreativitet og inspirasjon er dyre varer om dagen. Om det hjelper eller ikke er forsåvidt usikkert. Det er først og fremst en utfordring.

Okay Ole Øyvind. Jeg har blitt litt revet med av den tidligere nevnte lille pige med svovelstikkerne-inspirerte hjemkomst til jul, som jeg forventer. Og det er dette utfordringen går ut på. Jeg vil rett og slett at vi skal bytte ut hele svovelstikkehora med deg. Og denne håpløse situasjonen skal du klare å komme deg ut av. Du vet hva som ikke funker, det har dama allerede vist oss. Derfor er det opp til deg å gjøre noe ut av situasjonen som funker. Du skal rett og slett overleve.

Og slik begynner vår historie, som jeg har valgt å kalle den lille hippiedreng med svovelstikkerne:

Det var så gruelig koldt; det snedde og det begyndte at blive mørk aften; det var også den sidste aften i året, nytårsaften. I denne kulde og i dette mørke gik på gaden en høy og spinkel fattiggut med langt svart hår og nøgne fødder; ja han havde jo rigtignok haft tøfler på, da han kom hjemmefra; men hvad kunde det hjælpe! Det var meget små tøfler, hans lillesøster Inga havde sidst brugt dem, så små var de, og dem tabdte den store, da han skyndte sig ud over gaden, idet to vogne for så gruelig stærkt forbi; den ene tøffel var ikke at finde, og den anden løb en dreng med; han sagde, at den kunde han bruge til hasjpibe, når han fikk pænger til slikt.

4. desember - Den Terrordistiske Arbeidsmetode av desember

Siden jeg fortsatt ikke har noe inspirasjon å rutte med, fortsetter jeg å la adventskalenderen kretse rundt sin egen navel. Det er alltid mer lo å finne. La meg få presentere Advents-teamet.

Denne siden er et og et halvt år gammel, og var i utgangspunktet et forsøk på å kanalisere våre ambisjoner og generelle misnøye med en tilværelse preget av leksepress, ostesmørbrød og bygdefyll. Siden har mye skjedd. Det er på tide å oppdatere leserne.

Jørgen befinner seg fortsatt drivende mellom ulike stam-destinasjoner på Kongsvinger, og fungerer for tiden som Terrords diktator og lokale forankring. Han er vårt ansikt utad. Dessuten opprettholder han den journalistiske tilknytningen, som vi trenger for å kunne late som fyllehistoriene våre har en viktig presse-kritisk funksjon.

Selv har jeg for lengst pakket en koffert full av bøker og forlatt landet. Jeg svømmer på dypt vann i storbygryta og har ikke lenger overblikk til å trekke de store slutningene, men tanken var å rapportere hva jeg så langs veien. Jeg er på leting etter inspirasjonens kilde og ting tyder på at jeg ikke har funnet den.

Og så er det altså Chrish, som hittil har svirret rundt i gangene utenfor redaksjonen og fått lov til å bestyre kaffemaskinen, og så tar vi ham inn i varmen og lar ham tro at han har steget i gradene, mens vi utnytter ham på det aller, aller groveste. Han befinner seg for tiden i Surnadal, på et så avsidesliggende og isolert sted at jeg tror han er i stand til å observere hele vår forpinte virkelighet objektivt og fra utsiden.

Det er på alle mulige måter en flott sammensetning, et utfyllende og velkomponert team som burde være i stand til å lage en jævlig ålreit adventskalender. Bare så dere vet det.

3. Desember – Et nytt ansikt

Ok det er min tur! Allerede på dag nummer tre har inspirasjonens flamme slukket.

Julemåneden Desember over oss igjen... Det føles ikke så lenge siden jeg satt å gned meg i hendene etter nok en bortskjemt-enebarnorientert julegaveåpningsseanse. Jeg liker å tro at jeg forandrer meg til noe bedre for hvert år som går, men hver gang jeg åpner første luke på adventskalenderen min opplever jeg et lite rush av materalisme som sklir over meg med tanken på at det er en dag mindre igjen til jeg kan ivrig rive og slite opp julegaver med mitt navn på.

Jeg vil bruke denne første bloggen til å mimre litt! Det var en tid da Terrords' skribenter samt alle seriøse vingerbloggere var samlet på ett sted - Kongsvinger. Vi var alle på høyden av våre karrierer - både motivasjonsrelatert, humorbasert og gramatikkorientert. For ett år siden husker jeg spesielt godt Ole Øyvinds vanlige dommedagsprofetier hver gang jeg spurte han om Terrords adventskalender. Han startet veldig positiv, men etter et par dager var det tydelig at det var en slagen mann jeg betraktet når jeg så inn i de engang så livsglade øynene. Siden jeg er sadistisk av natur, fant jeg mye glede i dette i dagene opp mot selveste julaften 2005. Jeg har verken før eller etter hatt så lyst til å lese en godt brukt Hemingway bok som akkurat da.

Derfor er det en merkelig følelse jeg sitter med når jeg skriver dette...

Selv er jeg langt unna Kongsvinger. Kanskje ikke så langt unna som Ole Øyvind, men langt nok. Dagene på en folkehøyskole kan bli langtekkelige, så jeg satt meg ned for å se om det var noen kjente fjes online da jeg så at Jørgen trofast våket over Kongsvingers bloggsystem-medlemmer via MSN. Jeg ville slå av en prat, og Jørgen lot meg fort få vite at han aktet å gjøre noe uproduktivt i løpet av kort tid – han kjedet seg rett og slett. Han luftet tanken om å gjenta fjorårets adventskalender, men var usikker på motivasjonen til sin bloggpartner; Ole Øyvind.

Ja. Jeg skal si det rett ut: Terrord er inne i en alvorlig idètørke. Blekket i Ole Øyvinds penn har størknet, og Jørgen bruker all sin energi på lokalavisen. I det siste har vi bare fått EN blogg, og den var attpåtil påbegynt flere måneder i forveien. Terrord har sviktet, men de akter nå å gjenoppbygge sin trofaste tilhengerskare (alle syv av oss). For å få til dette, har de altså rekruttert MEG for å gi dem pusterom fra tid til annen. Mange tenker nok at "dette gir alle tre muligheten til å skrive bedre, siden de har mer pusterom" men la meg avlive den myten før den starter; Ole Øyvind kommer til å fortsette å snuble seg over deadlinene, Jørgen kommer til å poste oppføringene en time før midnatt og selv kommer jeg vel neppe til å levere mer enn to fullverdige tekster...

Men ja... Så der satt jeg på MSN. Jeg kjedet meg, Jørgen prøvde å snedig lure meg med til å skrive, og jeg falt for det som den tosken jeg er. ”Det er ikke snakk om mer enn ett par-tre blogger.. kanskje mer” sa Jørgen. Jeg skal innrømme at jeg lengtet etter å skrive, så jeg sa ”kanskje”. Ganske snart hadde han overbevist meg om at det ville faenmeg være en synd mot menneskeheten å la være, så jeg skrev ”vi gjørre!” med store, fine, blå bokstaver.

Akkurat idet jeg traff ”enter” knappen innså jeg hva jeg hadde sagt ja til... Men nå var det for sent! Jeg er bare nødt til å skrive. Uerfaren som jeg er, regner jeg ikke med at mine bidrag vil skille seg ut på en positiv måte, men Ole Øyvind og Jørgen er venner, og venner svikter man ikke. Jeg sier ikke at jeg på noen måte ville tatt en kule i brystkassen for Ole Øyvind, eller hoppet ned fra et tak hvis det kunne få Jørgen til å trekke i smilebåndene, men hvis det er snakk om å skrive et par halvhjertede tekster for at Ole Øyvind skal slippe å havne på intensivavdelingen med klystèrslanger opp i ræva er det bare en ting å si:

"Ja, for faen! Vi gjørre!"

Så vi er på den tredje dagen i Desember, og adventskalenderen er ubestridelig startet. Det er ingen vei tilbake, og akkurat nå er det bare EN setning som svirrer i hodet mens jeg skriver dette... Ole Øyvinds moral etter fjorårets adventskalender; ”Ikke faen om dette blir en tradisjon!”

Av Chrish

2. Desember - Denial, Anger, Acceptance

Jeg skjelver noe helt jævlig på hendene akkurat nå. Det er helt seriøst problematisk å skrive. Og det er fordi jeg er ekstremt opprørt. Jeg har blitt overrumplet. Det var i utgangspunktet en fin dag. Jeg hadde fri fra tappekranene, og jeg hadde noen penger i lomma, så jeg benyttet anledningen til å handle et par julegaver, blant annet til min medgonzoparter Jørgen. Det skal han være særdeles glad for. For når jeg kom hjem klarte jeg etter en times kjemping endelig å komme meg på internett. Det er lenge siden sist jeg gadd å prøve. Det er sjelden jeg lykkes. Men når jeg plutselig får kontakt synes jeg det er ganske befirende og herlig, ettersom mobilen min også er ute av spill og jeg lenge har vært rimelig avskjermet fra den omverdenen som ikke ligger i gangavstand fra leiligheten i London. For det er her jeg befinner meg. Jørgen skriver i gårsdagens blogg at han har sendt meg en melding, men den ligger i så fall fortsatt og svirrer i lufta her et sted. Jeg har ikke hørt noe fra noen. Så det første jeg gjør er å sjekke mailen. Deretter er jeg i grunnen ferdig med nettet for i dag. Jeg kommer ikke på hva man driver med der. Det føles som å være tilbake på en skole jeg har gått ut av. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. I ren kjedsomhet velger jeg å undersøke om det er kommet noen nye kommentarer til Arvika-eposet vårt her på Terrord. Og da jeg ser overskriften på den øverste bloggen, er det pulsen raskt øker, og skjelvingen tiltar. For her er det åpenbart noe jeg har gått glipp av.

Jeg bor altså i Kilburn, et geografisk sinnsyke-asyl i Nord-London. Og jeg aner fint lite om hva som skjer i Norge. Jeg jobber på pub, har sjelden peiling på hvilken ukedag det er og den eneste datoen jeg bryr meg om å huske er da husleia skal betales. Så fra jeg våknet i dag tidlig tok det rundt ti timer før jeg fant ut at det var blitt desember. Og når jeg først fant det ut spilte det egentlig ingen videre rolle. Jeg husker da jeg var liten. Det begrepet omfatter tiden før jeg hadde drukket whisky, lest Bjørneboe eller hørt Led Zeppelin. På den tiden var første desember en av søylene som livsgrunnlaget mitt hvilte på. Jeg sov gjerne ikke så godt natta i forveien. I natt derimot, sov jeg jævlig godt. Og det var vel hele poenget.

Uten å kunne få noen som helst godkjennelse fra meg har Jørgen altså satt i gang et nytt adventskalender-prosjekt. Jeg ante uråd. Betyr dette at jeg skal ha en tekst klar i morgen? Annenhver dag resten av advent? Fy faen. Fy faen nå er jeg ute å kjøre. Jeg trodde liksom jeg ga klar nok beskjed ved å avslutte fjorårets kalenderoppsummering med ordene "Ikke faen om dette blir noen tradisjon". Det gjorde jeg altså ikke. Heldigvis er det visse forbehold her, ser jeg da jeg leser videre. Og videre. Og.. har faen ikke min gonzoparter vært iskald nok til å love bort MIN Beatles-bok, MIN verdighet og MITT fordøyelsessystem for et samarbeidsprosjekt jeg ikke ante at eksisterte?

Jeg trenger en forklaring. Den raskeste måten jeg kan kontakte Jørgen på akkurat nå, tror jeg er ved å skrive blogg. Så Jørgen. Det er greit for meg. Du har selvfølgelig bare gode intensjoner. Men ironisk nok sitter jeg her og leser i "Beatles". Fakta faen. Den ligger rett foran meg. Jeg leser den så ofte, at det er kanskje ikke en like stor tilfeldighet som det kan høres ut som. Men likevel. Jeg kan se hvor tjukk den er. Jeg har levd på spaghetti og tørre nudler siden september og jeg tror det siste tolvfingertarmen min trenger akkurat nå er en kilo paperback-papir. Det er en verdig måte å dø på, men jeg hadde håpet å holde meg gående litt lenger. Jeg har bøker å lese, steder å besøke. Du dro i gang dette alene, så jeg vet ikke hvor mye du innerst inne har regnet med meg. Vel, jeg gidder ikke være feig. Jeg skal se hva jeg kan få til. Men jeg lover ikke stort. Og siden du gir løfter for meg skal jeg øke motivasjonen min ved å gi noen løfter for deg også. Det er et velbrukt poeng, men du skylder meg herved en varm jævla tuborgflaske fra RIMI Festningen for hver blogg jeg klarer å få ut før julaften. For det er omtrent like flaut som om det var moren mi jeg snakket om, men jeg har faktisk lært meg å savne det, her i pubkulturens hjemland.

1.desember - Desemberrevolusjonen, forsøk 2

Vi er sent ute, vi er klar over det. Men nå er første luke klar til å åpnes. Ja, vi prøver igjen. For andre år på råd giver vi løs på et idiotisk lite sært adventskalenderprosjekt som våre tre faste lesere sikkert vil sette pris på. Jepp, vi er nede på tre igjen nå. Og jeg er fullstendig klar over at Ole Øyvind satt og klagde over akkurat det samme første desember i fjor. Det er mulig at vi på et punkt fikk flere. Men vi har ikke behandlet massene bra. Vi har drukket opp hele lønningspåsan, inkludert selve poseenheten, sovet ut bakrusen, våknet opp, og forstått at nå er det på tide å få orden på ting igjen. For en stund i hvert fall.

Første desember har uten tvil vært min særeste første desember, og jeg bruker derfor det som unnskyldning for at denne adventsteksten kommer sent. For i dag tidlig våknet jeg brått opp hos min gode venn Ebzen etter en krevende natt med garasjerock på et lite utested i Oslo. En time senere satt jeg og intervjuet Thomas Dybdahl over telefonen for lokalavisa. Enda en time senere trasket jeg rundt i Oslo i mild bacardi-rus. Og to timer senere, etter å ha konsumert en baguette med ukritiske mengder hvitløksdressing, stod jeg foran busssjåføren som skulle geleide meg til Kongsvinger, og mumlet uvisst fram "en hvitløk til Kongsvinger". Jeg kom meg på, etter å ha byttet ut hvitløk med student og humret beskjedent i lag med bussjåføren. Og i det jeg drar fram en avis ser jeg hvilken dato det er. Nemlig 1.desember.

Med dette som utgangspunkt lover det jo virkelig ikke bra. Men det er verre, bare vent. For siste gang jeg hørte livstegn fra Ole Øyvind, var for to uker siden. For tre dager siden, sendte jeg en overoptimistisk melding om at jeg virkelig syns vi burde prøve å gjennomføre en adventskalendder i år også. Det er mulig at det bare var entusiasmen som oste ut av sms-en som skremte Ole Øyvind fra å svare. Men jeg aner faktisk ikke om mannen er i live. Ikke et eneste livstegn har kommet fra hans base i England. Og det er et annet problem. Mens jeg har sju timer skole hver dag, det vil si sju produktive timer å skrive på, står Ole Øyvind bak en bardisk i London og tapper øl til sure gamle gubber hele dagen. Han har nok å drive med. Og derfor vil jeg introdusere dere for årets joker. Christoffer.

Når det blir for mye for oss, kan vi trekke fram dette frikortet fra kortstokken vår, og ut spretter Chrish som troll i eske og lirer av seg noen tilfredsstillende festligheter. Han har lovt bort hele fem tekster, og vi kommer til å trenge dem.

I tillegg blir jeg nødt til å kvele eventuelle forventninger når det gjelder kalenderens gang. Vi vet du er vant til en lik sjokolade i alle lukene. Sånn fungerer ikke denne kalenderen. Noen luker kommer til å bli jævlig tomme, det kan jeg love. Mens andre blir større. Da jeg var liten introduserte mamma meg for et konsept hun valgte å kalle "fornuftig adventskalender". Denne kalenderen inneholdt tilsynelatende spennende pakker hver dag, som viste seg å bare være sokker, tannbørster og kontorrekvisita. Vi på terrord vil på ingen måte introdusere deg til en kalender som inneholder fornuft. Men vi vil introdusere deg til et konsept vi velger å kalle "alternativ adventskalender."

Siden Ole Øyvind muligens er død, tillater jeg meg å plassere mannen på tynn is. Hvis vi ikke hver dag klarer å komme med noe som kan minne om en tekst, inviterer Ole Øyvind alle som føler seg snytt til konferanserommet på Vinger hotellet hvor han vil stå bak talerstolen og spise hver eneste side av Beatles-boka si. Det vil bli muligheter til å ta bilder både under selve seansen, og i løpet av sykehusoppholdet i etterkant, hvor landets legende kirurger vil redde den stakkars gutten som holder på å dø av tidenes mest imponerende forstoppelse.

Helt til slutt siterer jeg Ole Øyvind fra i fjor, som igjen siterte en urgammel klisjé som har fulgt forfattere som ikke aner hvordan de skal avslutte en tekst men er desperat klare for å avslutte den:

"Følg med i morgen!"