En aften i aristokratiet

Det var en lys og vindstille sommerdag i Tigerstaden. En av de dagene hvor det er sosialt akseptert for den gjennomsnittlige borger å ta med seg pilsen til parken og drikke den åpenlyst. En av de dagene hvor konsentrasjonen av engangsgriller når et så høyt punkt at en uvitende forbipasserende vil tro han går igjennom korridorene på et kullkraftverk. En av de dagene hvor pølser blir til noe mer enn pølser, hvor de svarte boblene som spretter opp fra det svette skinnet ikke lenger minner om et pubertalt kvisebylleangrep, men istedet om rødheten i roastbeefen, sennepen på silda, parmesanen på pastaen og valnøttene i waldorffsalaten. Det var en av de dagene hvor du føler en absurd ro og metthet på alt hva livet har å by på.

Vi følte oss som konger der vi selv satt, i Sofienbergparken, med ølet, engangsgrillen, pølsene, lompejævlene og en så spontant stor tro på menneskelig medfølelse at vi tillot oss å spørre fremmede om å få låne ketchup. Vi var akkurat hvor vi ville være i verden. Ingenting kunne stoppe oss. Tre tilfredse proletarer i Edens hage. Trodde vi. For det finnes visstnok et sted. Et sted hvor gresset virkelig er grønnere. Hvor fruene er finere. Hvor det er langt mellom langerne. Og hvor pølser faen meg ikke er noe mer enn grisekadaver og størkna snerk uavhengig av promille, årstid og hunger. Et sted på andre siden. Vestkanten.

Hvordan kunne vi motstå? Vi skulle bare sniffe litt på paradis. Få ferten av det hele. Diskret injisere den forbudte frukt. Så tilbake igjen.

Det var med dette vi valgte å sette kurs mot vest, med vinden i seglet og sola i nakken. Hobbynihilisten Bjørnar ved roret, hippieutilitaristen Ole Øyvind på dekk og meg som potetskrellende stammekriger uten øks.

Det begynte med en pub, en vestkantpub vi aldri fant. Så vi bestemte oss for å gå inn på 7-eleven for å kjøpe mikrobølgeovnsmat. Og der stod de. De to fruene.

Den ene var av det typiske rødvinsmarinerte slaget, med sigarettstemme og lange røde negler; negler som graver seg inn i biffen når frua kommer hjem fra slakteriet og skal vise mannen akkurat hvor mørt det blodige kjøttstøkket er. Negler som knitrer mot de digre perlesmykkene mens frua justerer anhenget så det sitter litt løsere rundt den svette svinehalsen. Negler som brekker i frognerfylla da frua åpner alle lukene og lar rullelatteren vibrere i veggene over de mest vulgære vitser. Hun stod på 7-eleven og forberedte seg på apokalypsen i det hun pekte ut det ene ferskvareproduktet etter det andre. Vårruller, calzone, lasagne, i det hele tatt.

Den andre var spissere, tynnere, frekkere og vanskeligere å få noe inntrykk av. De lange middelaldrende fingrene holdt rundt to halvlitersflasker med Tonic. Fruene pratet travelt med hverandre mens 7-Elevenmannen prosesserte monsterordren, og brått fikk de øye på oss.

”Dette var da noen unge karer!”, sa rødvinsmarinaden høyt, humra og målte oss opp og ned med selvsikkert blikk. Middelalderfingrene så på oss også, mer tilbakeholden og uten kompanjongens begeistring.

”Ja dere skal vel hjem og ha dere en skarp Gin Tonic dere?”, prøvde jeg å fortsette i det jeg håpet var overklassens alternativ til arbeiderklassens folkelige tone.

”JAH! Dere må bli med! Kom igjen!”, utbrøt rødvinsmarinaden. Middelalderfingrene lo, nikket seg enig på en særdeles ironisk måte.

De trodde vel aldri at tre unge herrer i sin beste alder ville gjøre noe slikt. Men dette var hva vi hadde ventet på. En gullkantet mulighet til å oppleve vestkanten på innsiden. Så begeistret svarte vi at det hadde vi lyst til.

Allerede her begynte Middelalderfingrene å få panikk. Men Rødvinsmarinaden overstyrte henne helt, tok kommando med vårrullen halvt inne i kjeften, grep om tonicflaskene og durte ut av butikken med oss og den andre frua på slep.

Hun var ikke blid der hun prøvde å ta igjen venninna si som holdt et voldsomt tempo forrest i korstoget som skulle føre oss til overklassen. Jeg måtte forsøke å glatte over det lange håret vårt, de slitne skoa og den alternative bekledningen. Jeg tenkte på min venn Eriks karriere bak kassa på Spar og den fine frua der en gang som ikke var fornøyd med måten Erik peip inn en kartong egg på: ”Du må behandle dem med respekt og andakt”, fortalte hun Erik. Jeg kunne i det minste forsøke å framstå som en kartong egg i fruas hode. Derfor sa jeg så rolig og behersket jeg klarte til middelalderfingrene at ”vi oppfører oss respektfullt og andaktslig”. Frua så på meg og ga et misfornøyd glis, og økte tempoet enda mer for å nå fram til Rødvinsmarinaden.

Snart befant vi oss utenfor en dør. Fruene ringte på, en mannsstemme svarte, og den ivrige halvdelen svarte ”hei det er oss! Og vi har med besøk!”. Døra åpnet seg, marsjeringen inn begynte, men brått stoppet Middelalderfingrene korstoget for en alvorsprat. ”Altså, dere skal virkelig være med!?”, spurte hun oss på den mest nedverdigende iskalde måten. Jeg kjente en klump av flause og uvelkommenhet spre seg, men før jeg fikk sagt ”god kveld” tok Rødvinsmarinaden over. ”Det er klart de skal være med!! Kom igjen gutter!” Og med det var vi innenfor.

I det jeg tok av meg skoene og fikk sett meg om, var det som om jeg befant meg i et enormt spøkelseshotell. Det var visst bare en leilighet på vestkanten. Men for oss alle tre var det som å tre inn i en slags drømmeverden. Du veit når Dale Cooper går inn i The Black Lodge i Twin Peaks og vandrer rundt blant de røde gardinene? Å være på innsiden av vestkanten er som å være fanget i The Black Lodge. En absurd drømmeverden spekket av mystikk og ukontrollerbare uforståeligheter. Ting går fort herifra. Det er umulig å få overblikk… Resten arter seg som absurde bruddstykker.

Vi vandret stillferdig igjennom det store kjøkkenet og inn i en stue. En femti år gammel mann med langt tynt hvitt hår og barbeinte føtter hilser på oss og forteller at det er han som eier kåken. I sofaen sitter sønnen, en sur BI-student som drikker tuborg og snakker om fotball.

”Vil du ha en vårrull?”, roper Rødvinsmarinaden til meg.

”Nei takk, jeg er ikke sulten jeg”, svarer jeg.

”Jo! Ta en vårrull! TA EN VÅRRULL!”, svarer hun.

Jeg tar vårrullen og begynner å spise. Oppmerksomheten hennes dras mot noe annet.

Vi får whisky utblanda med vann i det som snart utvikler seg til en ozoorgie. "Det er sånn jeg liker det" sier mannen. Fruene legger på kryptisk vis ut om hvor begeistret de er for Hellas. De spiller av den ene greske melodien etter den andre for oss, og forholder seg til musikken som om de var to komponister med den dypeste forståelse for musikalsk kompleksitet og oppbygning. Enda mer absurd er det å høre fruene drømme seg vekk til disse varme strøkene mens jeg observerer de spedalske armene til Ole Øyvind rote igjennom den fortapte platesamlingen, men ikke finne annet enn gresk gitaronani.

En tredje kvinne dukker brått opp. Rødvinsmarinaden kjefter på henne fordi hun ikke ble med da de skulle på jenteferie til Hellas. Kvinnen setter seg ned og planter hodet sitt i hendene og sier ingenting. Rødvinsmarinaden visker noe til meg på en så forfylla måte at jeg ikke har den minste sjangs til å dekode det. Jeg nikker og sier mhm. Snart begynner mobiltelefonen hennes å ringe. ”Det er sønnen min”, forteller hun meg. Hun svarer og sier at hun ikke vil hjem enda og legger på. ”Jeg har den beste mannen i verden jeg”, forteller hun meg. ”Han er advokat.”

Midt i hele denne affæren som bare akselererer raskere og raskere for hvert sekund som går, får jeg øye på Bjørnar som forsøker å signalisere noe til oss. Det vi alle tenker. At det er på tide å komme seg ut herifra. Vi har fått nok.

Vi tar de i henda, alle som en. Setter på oss skoene. Og beveger oss ut i det som har blitt en tropenatt.

Fullstendig utmattet sier vi ikke stort til hverandre på veien. I det vi ser østkanten sakte ta form rundt oss, begynner vi å sakke tempoet. Legger oss ned i en liten hage på omtrent fem kvadratmeter.

Burde vi blitt lengre i ozoorgiet? Hørt på enda mer akustisk gitaronani? Opplevd mer av den gjennomsnittlige rikmann? Hadde vi forstått mer da? Disse spørsmålene kretser rundt i hodet mitt. Men noe er jeg allikevel sikker på.

Gresset i hagen vi ligger i nå er ikke så grønt. Den eneste planten som er her er vissen og skrøpelig. Det lave metallgjerdet er rustent. Vinden blåser forsiktig forbi oss. Bjørnar og Ole Øyvind sovner. Og jeg føler meg friere enn noen gang i mitt liv.

Fra søppelbøtta på tittelverkstedet... (Påskespesial)

"Purringen sendes til de pårørende"

- En hardkokt krim fra biblioteket.

Amerikas dystreste hjemmevideoer

Jeg tar meg selv i å nesten ukentlig konsumere to fulle episoder av Americas Funniest Homevideos rett etter hverandre - og le hemningsløst. Det begynner lett, jeg bare overværer noen knall og fall og noen katter som klorer seg fast i møblementet tilhørende den gjennomsnittlige innehaver av den amerikanske videokameradrøm. Men så lokkes jeg inn, blir oppslukt av den klovnete stemningen. Og når de først får meg gående, så stopper det faen meg ikke. Til slutt har de meg så til de grader i sin hule hånd at de uten problemer kunne ha klippet inn 10 tilfeldige sekunder fra Vibeke Løkkebergs klassiske epos "Hud" uten at jeg hadde sett på det som noe annet enn nok en slapstickperle.

Et kritisk spørsmål har jeg likevel klart å stille meg selv, til tross for den tiltaksløse rusen programmet luller meg inn i. Og det er spørsmålet om hva som ville skjedd hvis det ikke skjedde noe helt uventet totalt fantastisk absurd i hjemmevideoen?

Det er utrolig at folk virkelig gidder å filme det de gjør. Noen ganger er det mer absurd å tenke på at det står en mann bak kameraet og filmer nettopp dette, framfor at det skjer noe absurd mens han filmer. Feilen blir på mange måter redningen. Bare ta en titt på denne tilfeldig utvalgte ansamlingen AFV-klipp:



Hvor mange av disse videoene hadde vel ikke kvalifisert som de grusomste mest deprimerende cinematografiske makkverkene i menneskets historie, hadde det ikke skjedd noe uventet i dem? Endeløse timer som dokumenterer stillestående familieliv som ingen andre i hele verden kan ha noen som helst glede av. Allikevel er det dette som i mange tilfeller er utgangspunktet til en AFV-perle. Folk kjøper seg videokamera for å filme at far og barn spiller baseball, ikke at ungen smeller balltreet i skrittet til far og gjør far steril. Og det får meg til å tenke at over hele det nordamerikanske kontinent må finnes boks på boks med videokassetter spekket med den amerikanske drøm. Alle vidoene som ikke blir sendt til AFV.

Jeg har et ønske om å samle sammen disse, behandle dem på samme måte som om de var AVF-klipp og spille de av på løpende bånd etter hverandre Jeg hadde sittet med et djevelsk våpen av masseødeleggelse mellom hendene. Kollektivt selvmord og samfunnsulydighet for hele afv-premiepotten. For dette er den mørke siden av det lune programmet, den vi aldri hører om, som ligger låst ned i kjernefamilienes familiehvelv. Dette er alle gangene hvor det bare går bra. Dette er amerikas dystreste hjemmevideoer.

Fra søplebøtta på idéverkstedet - Del 1

Jeg har for vane å lagre alle tekstideer som måtte falle meg inn på telefoniapparatuset mitt. Flertallet av disse oppstår i søvne eller i festlige lag. Det er derfor svært variabel kvalitet, og imellom må en opprydning til. Men i stedet for å disponere meg med atomavfallet på korrekt måte, åpner jeg tønnene og sprer faenskapet utover disse sidene. Her er 17 forkastede ideer:

- Blås i basunen
- Skjønnheten og utstyret
- Det var den automatiske bursdagseposten fra QXL som minnet meg om at dagen var kommet
- Phantom of the Beeropera
- Monopolterje
- Monokkelbjørg
- Rockarvarjen
- Julaftenkommentator
- Å boikotte rulletrapper
- …hadde jeg bare hatt en kompis som het Bjørni (Ikke Bjørni hvor R-en forsvinner inn i N-en, men BJØRRRHNIH) skulle jeg slått meg til ro her i verden.
- Fra spøk til joker
- Aktivitetsdag – pilking
- Onkel Exphil
- Ivarhylla – starten på et etablert forhold
- Electronicabuss
- Ølteltsyndromet
- Clogs

Skulle noen av disse ideene utvikle seg til noe mer en dag, bør du ta det som et sikkert tegn på at jeg har blitt en radioaktiv mutant.

Frihetsberøvelse

Som jeg hadde redet lå jeg og skalv i det våte gresset i byparken og ventet på sola da det plutselig klirret litt lenger oppe i bakken. Før jeg rakk å komme på beina var posen min borte. Helvete. En jævla boms hadde funnet panteposen min og tatt den. Han syntes sikkert livet nærmest var levelig nå, luntende avgårde mot butikken etter morgenpilsen sin. Jo, det har vel faen meg sine forsonende trekk. Men hvordan kunne han unngå å se meg, som lå sammenfiltret og nokså nødtørftig påkledd i fosterstilling bare fem meter lenger ned i skråningen? Jeg hadde haiket til byen samme morgen og drukket øl med de innfødte for å markere begynnelsen på min nye tilværelse som frivillig uteligger. Jeg hadde bare med meg 1984 av George Orwell og en tynn ytterjakke; kunne ikke i mine mest Gulagglorifiserende fantasier forestilt meg at temperaturen skulle falle så fokjært, og da det var tomt for øl og de andre gikk hjem prøvde jeg forgjeves å få blund på øyet på en benk, men fant det til slutt mer fornuftig å sette seg i bevegelse. Jeg tumlet rundt i byen og samlet inn det jeg kunne oppdrive av tomgods mens klokka slepte seg pertentlig videre mot morgendagen. Dette hørte med til den nye rollen. Jeg trengte pengene. Og da det ikke var mer å finne gjorde jeg et nytt forsøk på å innvie tilværelsen med litt søvn. Men jeg rakk faen ikke å døse ett eneste tarvelig minutt under åpen himmel før jeg ble redusert til et ubrukelig abortoffer for den myten jeg prøvde å leve opp til. En fyllik stjal panten min. Det var som et slag i trynet. Hvem det nå var kunne han like gjerne sparket meg i ribbeina og bedt meg krype hjem til mor og far, for dette er ikke noen fornøyelsespark du ligger og sover i nå, gutt. Dette er BY-parken.

Bruddstykker fra en fortrengt korpsaffære - Del 2

Du hører ordet korps og du gjør deg noen tanker…

Jeg gjør det selv, her jeg visualiserer meg selv som tolvåring på den store finaledagen av korpsturen til Kragerø. Dagen jeg satte trompeten mot munnen min, og visste at det ble siste gang jeg kom til å gjøre det.

Jeg tenker på å selge vafler. Jeg tenker på lodd. Rense uniformer. Selge kalendre. Sitte på buss. Selge pins. Brette sammen notestativet på en måte som gjør at det ser ut som et maskingevær og leke krig i pausen. C-durskala. Dugnad. Pølseboder. Spytt. Gamlehjem med pepperkake- og pølseservering i takt med årstidene. fire år med 2.stemme. fire sammenhengende år. En evigvarende rett linje av kompetoner og suppleringslyder til den store organismen et korps er. En organisme som sluker deg og kverner deg opp til du er en slave i fritidsklubb- og organisasjonssystemet, et system som fra utsiden virker uskyldig, aktiverende og sosialiserende, men som ikke er noe annet enn en simpel sekt med den simpleste av ideologier – å tjene penger. Å gå i pluss i et stort byråkratisk system som baserer seg på at unger skal slite ræva av seg for å sørge for at det til enhver tid finnes et arkiv av messinginstrumenter som skal få stå i en kjeller å ruste til verdens ende som et ofringsrituale til samfunnet. I motsetning til heroinisten som bestemmer seg for å sette sitt siste skudd, men vet at det blir vanskelig å motstå fristelsen senere, satte jeg mitt siste korpsskudd med jævlig stor overbevisning om at dette symboliserte en absolutt abstinensløs slutt. Jeg satte trompeten mot kjeften og lot den siste rusen sige innover meg. Men jeg var fremdeles jævlig tørst, og det var en varm dag i Kragerø.

Dette var den store ekstravaganzaen. Godt over 50 musikkorps skulle marsjere gjennom den sommerlige byen og forenes på stadion med det formål å unisont blåse opp nasjonalsangen for et publikum bestående av foreldre og jævelunger med is. Et massivt rekrutteringstiltak som sørger for at nye potensielle slaver lar seg lokke i framtiden så fort de er modne nok til å høstes av korpsmonsteret.

Et stort apparat var iverksatt for å sørge for at flere hundre nerdete barn og ungdommer skulle komme seg helt fram. Vi hadde ikke marsjert og spilt mer enn et kvarter da jeg oppdaget boden. Jeg trodde det var et fatamorgana. Men det var sannhet. En vannbod. Tre menn i gule signalvester stod bak disken og fylte det ene plastkruset etter det andre med vann. For meg var de vakre havfruer som lesket seg i en iskald oase. Vi var midt i Gammel Jegermarsj. Men faen heller, jeg trengte vann. Jeg kunne ikke motstå. Forsiktig lot jeg lyden fra trompeten min ebbe ut, før jeg sluttet å spille helt, og tok imot et glass vann som jeg slukte med beste evne.

Det var ikke nok. Jeg trengte mer.

Fem minutter senere var det en ny bod, og denne gangen spilte vi ikke, vi hybernerte til lyden av stortromma, som kanskje var det Kongsvinger skolemusikk kunne best. Instrumentet under armen til lyden av dang…. dang…. dang dang dang… Kom jeg til å få slukke tørsten min nå? Jeg grafsa til meg to plastkrus og slukte de på rappen. Før jeg visste ordet av det gikk det ei dame langs korpset og delte ut. Jeg tok et til. Så spilte vi igjen. Fem minutter senere skjer det samme. Jeg hadde bestemt meg for å aldri gå tørst igjen, så jeg sikret situasjonen ved å virkelig ta i.

Så jeg gikk for langt da. Mistet kontrollen. Drakk for mye. Det måtte jo skje. Selv om det var varmt og svetten pipla.

Jeg måtte pisse. Skikkelig skikkelig pisse.

Mens blæra sprengte mer og mer, stoppet vi brått. Vi befant oss like utenfor inngangen til stadion. Et og et korps entret, og vi stod i kø, som en familiebil som venter på å få kjøre om bord på danskebåten. Minuttene gikk. Hva skulle jeg gjøre? Burde jeg bare la det stå til i den blå uniformsbuksa? Det høres absurd ut i ettertid, men en person som virkelig har vært tissetrengt vet hva jeg snakker om. Man får et totalt forvrengt virkelighetsbilde. Galskap blir fornuft.

Men med et snev av intelligens igjen, bestemte jeg meg for å løpe litt unna og pryde et buskas.

Det rant og rant og rant, og det føltes helt fantastisk. Jeg kom i et overstadig godt humør. Der jeg stod og markerte meg i Kragerøs hundelandskap, tenkte jeg på å rett og slett fortsette i korps. Men en hendelse skulle snart korrigere meg. I det jeg snudde meg for å gå tilbake til korpset mitt, kjente jeg det stikke i hele brystet mitt.

De var borte.

De hadde gått. Marsjert inn. Jeg fikk totalt panikk. I ettertid ser jeg selvfølgelig at jeg kunne jo bare blitt stående og latt det være. Men der og da måtte jeg til det jævla korpset mitt. Jeg var en ung gutt, dette var før mobiltelefonens tid, og jeg visste at rett etter denne seansen var ferdig, gjaldt det å komme seg på bussen og brase hjemover. Hvis jeg ikke fant korpset mitt ville jeg være fanget i denne infernalske korpsturen for resten av mitt liv. Så jeg løp inn.

Brått var jeg igjennom den store porten, helt alene, og ble møtt av en enorm stadion hvor korpsmusikken slo inn i ørene mine fra alle kanter. Tribunene var velbesatt. Og langt der framme skimtet jeg korpset mitt, som skritt for skritt marsjerte lenger og lengre unna meg. Jeg kviet meg. Det kom til å se ille ut. Men jeg valgte å løpe.

Det var en stygg prestasjon. Der jeg løp ut i gladiatorarenaen helt alene, brøt jeg med selve essensen av hva korps handler om – nettopp å være i korpset. Å være en anonym del av det større fellesskapet. Å stå der i like uniformer, på lik linje, i lik takt, med lik bevegelse i beina. Alt dette brøt jeg med i det jeg sprintet forbi den ene bataljonen etter den andre. Jeg kjente marsjene fra hvert korps blåse forbi meg. Jeg enset de ikke. Jeg hadde kun ett mål for øye. Kongsvinger skolemusikkkorps. Det er synd å si, men jeg har aldri følt en sterkere tilhørighet til korpset enn jeg gjorde nettopp da, hvor jeg hvileløst løp i en jungel av korps for å finne ut hvor jeg hørte hjemmet.

Og til slutt åpenbarte de seg for meg. Jeg så rumpepartiet på korpset, der jeg hører hjemme. Det manglet en plass. Jeg sakket ned på løpinga. Lirket meg inn. Gjenkjente marsj og tempo. Og så fyrte jeg opp trompeten. Anpusten var jeg, men faen heller, jeg var lykkelig. For siste, men samtidig første gang, lot jeg meg befri meg helt fra meg selv og overgi meg til korpsets kollektive makt.

Jeg visste at det bar hjem, vekk fra dette helvettet. Og det faktum at jeg visste at det ble mine siste toner på dette instrumentet gjorde at jeg spilte det bedre enn noensinne. Det var kanskje bare en 2.stemme. Jeg var anpusten og sur. Men det at jeg så mållinjen så tydelig foran meg fylte meg med en inderlig lykke. En ekte korpstrubadur på sine eldre år hadde gjenkjent det med en gang. Dette var lyden av en korpsgutt på vei ut av korpset. De små variasjonene, de små triksene, de dristige kompesprangene der jeg lå nede på 2.stemmen for aller siste gang.

Dette var lyden av en korpsmann ved reisens ende. De beste lydene en korpsmann spiller i sin karriere. Og jeg skulle la det bli med det.

Det gikk tre år til før jeg slutta.

Postfunksjonæren og kontrarevolusjonæren

- Er det ikke på tide med et nytt terrordangrep snart?
- Jeg er jævlig skuffa over Al-Qaida altså-. Enten så er de en gjeng døgenikter blottet for oppfinnsomhet eller så har de det mer enn bra nok.
- Du tror ikke det er alle sikkerhetstiltakene vi har fått som stopper dem da?
- Er du dum? Herregud, det eneste vi gjør er å tette hullene som allerede er brukt. De må jo uansett komme med noe nytt denne gangen.
- Kom på noe du da. Som de kan gjøre.
- Det er jo så mye.
- Nevn en ting.
- De kunne jo bare fullføre jobben til Hitler. Og bare utradere Israel med en atombombe. Det er jo drømmen dems, tror du ikke?
- Problemet er vel at det er deres eget nabolag.
- Ja, det er det jeg mener. Hvis de har noe å tape så har de det for bra.
- For bra?
- For bra til å drive terrorisme. Det er akkurat som.. Jeg er jo jævlig uenig i narkotikapolitikken i Norge, men jeg går ikke og sprenger meg i lufta av den grunn. Men hvis jeg var hjemløs junkie på førtiende året, da hadde jeg faen meg vurdert det altså.
- Men hvis du virkelig brant for saken, kunne du overtalt en viljeløs junkie til å sprenge seg i lufta for den gode saken din.
- Ja. Men ville det gjort noen forskjell da? Det er akkurat som.. i Al Qaida sitt tilfelle er det problematisk... USA ikke er jo ikke mottagelige for kritikk. Muslimene i Midt-Østen får det bare verre hvis de prøver å si fra. Så det er mulig de ikke gidder å lage mer faen.
- Betyr ikke det i så fall at Bush har lykkes i politikken sin?
- Han verner jo opp om urettferdigheten! Det er akkurat som junkien, han hadde ikke giddet å sprenge seg sjøl i lufta fordi han veit at det ikke gjør noen forskjell. Men han har det ikke bedre på gata av den grunn. Heller mye verre.
- Han setter vel overdose isteden.
- Det er jo også en måte å si fra på.
- Men altså, han kan jo legge seg inn til rehab.. og når han er nykter kan han engasjere seg i lokalpolitikken.
- For KrF.
- Nei, faen, da ser jeg heller at han tigger på gata.
- Men den fattige muslimen kan uansett ikke legge seg inn for å bli kvitt problemene sine.
- Nei. Men han kan også konvertere til kristendommen.
- For det går jo ikke an å ta overdose med Islam.
- Hvis det da ikke er dét som er å sprenge seg sjøl i lufta.

Å spille monopol med Djävelen

Det er en klassisk og kristenfundamentalistisk oppfatning at kortspill kun hører hjemme i Djevelens høyfjellshytte. La denne teksten først og fremst leses som et korrektiv mot denne totalt feilaktige myten. For Djevelen spiller monopol. Og bare monopol.

Forbarmelsen unnfanget seg over meg på en liten jernbanestasjon i Sverige. Vi vet alle at det finnes en rekke steder her på jord som den gjennomsnittlige gudfryktige (dog noe dristige) mannen i gata velger å karakterisere som ”steder Gud glemte”. Men hva skjer med et sted når ikke Gud bare glemmer det, men totalt ignorerer det, fra første stund? Da får du et sted som vil likne mye på det jeg befant meg på akkurat nå – Öxnered.

De fleste jernbanestopper er i det minste akkompagnert av en ansamling hus. Ikke Öxnered. Det er det mest gudsforlatte stedet jeg, som tolerant hedning, har vært borte i. Så gudsforlatt at djevelskap i sin pureste form har fått slå rot her og gitt anledning til å kultiveres uten forstyrrelser. Dette gjorde at stedet på en forførerisk måte fikk en voldsom sjarm i det Torstein og jeg steg av toget og fikk tatt innover oss at det virkelig var hit vi skulle og at vi skulle oppholde oss her i to og en halv time, mens vi venta på Oslotoget. Som to reinkarnasjoner av de naive drittungene Hans og Grete trippa vi av gårde.

Vi ble møtt av en svensk advokat ved inngangsdøren. Dress og koffert, full vigør tidlig på en søndag. Allerede her burde vi luktet lunta. Men det er ikke lett å fatte at du står ansikt til ansikt med djevelens advokat når han er en liten rund mann som prater lun kakkelovnsvennlig värmlandssvensk. Et skilt ved siden av døra signaliserte at Anderssons Advokatbyrå befant seg i 2.etasje. Hyggelig var han også. Lokket oss inn. ”Stig på unge herrar, ni kan hvila er her i forste etahhsen” (egen rekonstruksjon). Vi takket ja og trampet inn.

Öxnered järnvagsstation bestod utelukkende av fire elementer. En bar fylt til randen av enorme ølfat med det svenske exportølet Norrlands Guld. Ikke i vanlig versjon, men i en X-tra Stärk-variant med 7,2% alkohol. Videre, To stk nedslitte vannklosett. En ødelagt lenestol med avsagde bein og mursteinsklosser som erstatning. Og sist men ikke minst, Monopol. Det stod der på en hylle, så diskret , men samtidig så framtredende. Vi hoppet opp og ned på tunga til satan som om det var en trampoline. Når som helst kunne han ha lukket gapet og slukt oss. Hadde vi faktisk forsynt oss av det exportølet hadde vi sittet på første tog til dødsriket. Men i stedet valgte vi å spille monopol.

Det ga en spesielt syrlig smak i kjeften å dra fram dette sagnomsuste spillet, tidenes kapitalistsimulator, akkurat her på dette så voldsomt øde stedet. Du kan umulig komme lenger unna børsen enn når du befinner deg i Öxnered. Men Satan har da aldri brydd seg om børsen. Alle vet at Lucifer først og fremst er en sjelespekulant - gode investeringer basert på solide avtaler som lønner seg i lengden. Og for ham er det ikke snakk om en god nok lengde før det er evigheter inne i bildet. Hvorfor er det da at monopolbrettet befinner seg i denne djevelske smeltedigelen av et tettsted? Tanken sprer seg i hodet, men blir overkjørt av et voldsomt trykk i det jeg benytter meg av det ene toalettet til å tømme meg oralt.

Dette kan fort gi leseren inntrykk av at jeg er en bulimiker, eller at jeg lar den lunefulle stemningen gå så innover meg at jeg tar det hele til et metafysisk nivå, og at jeg dermed har en framtid som klarsynt i TVNorges hitserie ”De klarsynte” med en seerskare bestående av kristne konfirmantjenter og mødrene deres. Begge antakelser kvier jeg meg sterkt for å spre. Jeg anser det derfor som en nødvendighet å opplyse om at vorspielet til Öxnered bestod av å sitte baklengs på toget samtidig som store mengder gott och blandat ble fortært. Det måtte gå galt.

Men tilbake til spillebrettet; hvorfor akkurat monopol? En følelse av avsmak spredte seg i kroppen i det jeg lot terningene rulle. Jeg hadde egentlig ikke lyst. Men Torstein ville underholdes og Torstein blir glad når han blir underholdt og det var både fruktbart og essensielt å holde Torstein i et godt lune for det var langt hjem og mye Torstein å forholde seg til.

Jeg tørket svetten av pannen og fortsatte, men klarte ikke helt å konsentrere meg. Jeg ble sittende og stirre på tomtene og en nazinostalgisk tanke slo ned i hodet mitt. Det er da virkelig ikke tilfeldig at monopol aldri eksisterte i nazityskland mens det hadde en enorm suksess i både USA, Storbritannia og Frankrike. Monopol er da intet annet enn et reinspikka jødejævelspill. Her får man med griske klør stange resten av befolkningen med hornene sine og karre til seg det som måtte være av eiendom og rikdom, mens den gjennomsnittlige germaner går bankrupt. Det er ikke rom for nasjonalsosialisme i monopol. Bare grønne grunderjøder med horn og hale. En nazipropagandaversjon kunne allikevel Goebbels på alle måter tatt seg tid til å lage. ”Jøder og penger – et brettspill av Joseph Goebbels.” ”Gå til fengsel” byttes ut med ”Ta toget til Auschwits”. Jødestjerner i ulike farger som spillebrikker. Og ”Deres hus og hoteller brenner”, det verste kortet du kan trekke, viskes galant ut og erstattes med kun ett eneste ord: Krystallnatten… Som selvfølgelig også er det eneste kortet bunken består av, slik at spillet utfører oppgaven det er satt ut til å gjøre: motvirke jødesprell.

Men billige nazivitser slo ikke an her i Öxnered. Torstein var her for å konkurrere. Spillet måtte gå sin gang.

Man føler man har en slags plan når man spiller monopol, et uslåelig komplott som skal slå fienden. Men så havner man på et felt da, og mangler penger. Man må pantsette. Og det er da så altfor mange går i fella. Fienden kommer og sier ”du, jeg kan bare få den tomta her av deg, så slår vi en strek over hele greia.” Du er i en offerposisjon, du vil bare få det overstått. Så du takker ja, gir de den tomta de vil ha. Slenger deg på en dristig liksomvennlig avtale. Og jeg var ikke bedre enn at jeg gjorde det selv.

Før jeg visste ordet av det stod Torstein klar med en voldsom ansamling leiligheter på flere tomter. Og hva hadde jeg utretta? Jeg hadde faen meg brukt den ene lappen etter den andre til å kjøpe hoteller på de to tomtene jeg hele mitt liv hadde blitt frarådet å kjøpe: Parkveien og Kirkeveien. De to rett etter start.
Jeg husker fortsatt de formanende ordene fra min barndomsvenns far bli hvisket inn i øret mitt første gangen jeg spilte monopol: ”Parkveien og Kirkeveien, Jørgen… Du må ALDRI kjøpe Parkveien og Kirkeveien.”

10 år senere sitter jeg altså her og lar meg utfordre på nytt. Men denne gangen går ikke ting slik de pleier. Ordene som gjennom et helt tiår har jomet krystallklart inne i hodet mitt har svunnet hen og latt seg overdøve og forføre av djevelens syndige toner.

Og det er nå det skjer. Det er nå ondskapen virkelig vekkes til live og djevelens tannhjul settes i bevegelse. Man blir jo rett og slett jævlig forbanna. Her har man brukt masser av tid på å bygge seg et imperium. Man hadde en plan for faen. Hus der, hoteller der, ”bare vent til jeg passerer start, da skal alt gå bra snuppa”, sier man til den imaginære monopolkona i messing og durer selvsikkert av gårde i monopolbilen støpt i samme materiale. Lite tid til å leike med guttungen det blir det jo, men det er bare fordi alt dette en gang skal bli hans. Og han fortjener bare det beste. Ikke setter du deg på pub og drekker opp lønningspåsan heller. Åneida, flink er du. Bare du nå passerer start. Kom igjen. Kom igjen, bare litt til, så ordner alt seg. Mat på bordet og svømmebasseng i hagan.

Men så kommer du deg faen ikke fram til start.

Du lander på den mørkeblå rett før.

Så skal man altså la en god venn ødelegge drømmen. Man blir forbanna blir man. Bitter. En ting er stigespill. Ludo. Gi meg Vri åtter, Gris, ja til og med Svartepetter, kom igjen! Og jeg skal tape med fatning. Men å tape i monopol. Det bringer fram det verste i et menneske.

Jeg var sur var jeg. Torstein strakk ut den fettete hånda si - han hadde dyttet i seg Pringles under hele spillet. Jeg strakk ut min og klemte den så vidt. Jeg visste at han var min venn og at monopol er et spill. Men det var vanskelig å slippe tak rett og slett. Vanskelig å glemme hva han hadde gjort mot meg. Hvordan jeg hadde kjempet så lenge og hvordan han hadde spist meg opp. Som om jeg bare var en av de utallige flakene med sour creme-potetgull som veltet seg rundt i den griske magesekken hans.

Det var i det øyeblikket at vi bestemte oss for at et miljøskifte var på sin plass.

Vi pakket sammen monopol og stilte oss på rekke ved perrongen og ventet på toget hjem. Jeg sa ikke et ord. Vi steg på, jeg satte meg et vindu, så langt unna Torstein som mulig. Öxnered forsvant bak oss i horisonten.

Sakte men sikkert kom jeg til meg selv.

I det vi nådde Fredrikstad hadde jeg så dårlig samvittighet for at jeg hadde vært så sur at jeg løp av toget for å kjøpe pølse og cola til Torstein.

Han ble glad.

Og på en eller annen merkverdig måte ga det en ubeskrivelig oppreisning å få kjøpe den pølsa til Torstein. Det var pur gjør-det-selv-eksorsisme jeg bedrev. Måtte drive faenskapet ut av meg. Jeg vet dette nå høres ut som en tåpelig morallekse av medmenneskelig kaliber. Men å få gi dama på narvesen 30 kr for en pølse og cola, få ta på ketchup, bare tenke på hva Torstein ville komme til å si, og så få se det gliset da han fikk det overlevert, gjorde så fantastisk godt. Det ga meg ro i sjela å se at en pølse når man virkelig er sulten betyr mye mer enn å være eiendomsspekulant, uansett hvor naivt det kanskje er av meg.

Pride & Prejudice

Jeg hadde ankommet med nattbussen fra Memphis samme formiddag og var i ferd med å kollapse av søvnmangel da denne meksikaneren kom inn på kjøkkenet og inviterte meg ut på en øl. Han hadde bodd i Austin i ti år og på dette hostellet i to uker og fra og med dagen derpå skulle han leie sitt eget sted for første gang, etter en omstendelig prosess for å unngå å avsløre at han ikke hadde oppholdstillatelse. Han ville feire, visste om et sted hvor det bare kostet én dollar for ølen på mandager.

Sergio, som han het, betalte taxien. Den slapp oss av utenfor en nedslitt fabrikkbygning. Dørvakta ville ikke slippe meg inn uten leg, men Sergio hadde allerede lovet at han kunne overtale dem, og holdt ord. Vi ble møtt av blinkende lys og smertelig høy techno-musikk.
”Oi, det glemte jeg å fortelle deg”, skrek Sergio i øret mitt. ”Det er en homsebar. Håper du ikke bryr deg?”
”Jeg har ingen fordommer å stille opp med mot så billig øl.”
En feit fyr fylte opp to imiterte seidelglass av plast. Jeg la fram penger.
”Første runde er på meg”, sa Sergio. "Du tar neste".
Jeg tok en dyp slurk og måtte ut med tunga. Det var det verste ølet jeg noen gang kan huske å ha smakt.

Vi var inne i et digert, uoversiktlig lokale med dempet, rød belysning og en øredøvende enfoldig bassrytme. Noen få homser satt spredd i hjørnene. Vi fant en ledig krok like ved scena innerst i lokalet og jeg fortalte Sergio om om min første kveld i London da jeg ødela en konsert ved å steppe inn som vikarierende gitarist for å få en gratis drink i baren. Mens vi satt sånn stimlet plutselig en hel mengde menn ut mellom bordene i puben og trakk opp på scena der de formet en halvsirkel under de blinkende discolampene. En mannlig transvestitt som så ut til å ha forsovet seg til kjønnsskiftet vekket liv i en mikrofon og utlovet nå 100 dollar til kveldens fineste rompe. Hva var dette? En spill levende pervertert versjon av den amerikanske drømmen? Sergio prøvde å få meg med opp på podiet. Jeg ble sittende.
”Hadde ikke du dårlig råd”, spurte han.
”Jo.”
”Nå har du muligheten.”

Mengden hadde skilt ut en mann som beveget seg mot sentrum av kretsen mens han gradvis avduket bakpartiet. Da det var gjort hoppet han rundt som en sekkeløper på syre og viftet skinkene i takt med den stødige bassgangen. Sergio forsvant fornøyd inn i sirkelen og ble lenge borte. Plutselig dukket han opp igjen med to nye øl. Jeg prøvde igjen, men det var fortsatt så vondt at jeg til slutt gladelig ga tapt for noen pinglete fordommer. Tømte den ut i en blomsterpotte og kjøpte en lik i baren.

Da jeg kom tilbake hadde nok en deltager forvillet seg ut på podiet. Denne gangen var det en tykt bebrillet mann på godt over seksti som hadde store fysiske problemer med å lirke nedre del av grilldressen langt nok ned til at publikum kunne få se hva tidens tann gjør med et mannlig bakparti. Jeg tvang i meg mer av det lunkne ølet mens homsene gikk av hengslene.

Etterpå ble jeg med Sergio på en to dagers alternativ sightseeing videre ut i byen der George W. Bush holdt sete i sine fem år som Texas’ guvernør. Men det er en annen historie. Her er bare én ting igjen å tilføye.

Det var den gamle mannen som vant.

Mårrasjazz

Jeg har alltid vært for urokkelig på min prioritering av slumresøvn til å ta del i morgenaktiviterer som smøring av matpakke, radiolytting, kaffe og aviser. Men et rituale har jeg allikevel utviklet. Man skal velge sine laster med omhu, sa en gang mora til Ole Øyvind. Og jeg har valgt min frokostlast med det skjønneste omhu.

Uansett hvor dårlig tid jeg har, gjør jeg det. Jeg skrur på datamaskinen, skrur på høytalerne, starter internettleseren, og ser på dette 26 sekunder lange klippet fra youtube:



Det er Les Paul som spiller på sin Les Paul. Men det er så mye mer enn det. Jeg har vanskelig for å beskrive begeistringen min for det lille innslaget, men de 28 sekundene paralyserer meg totalt og får meg inn i en behagelig transe som holder meg gående til lunsj. I det jeg forlater leiligheten om morgenen ser jeg verden gjennom det klippet. Jeg tripper avgårde i en sær 30tallsjazznoir-rus. Jeg har plukket klippet fra hverandre som en prangende akademiker på medievitenskap, analysert de ulike nyansene, og kommet fram til at det er tre elementer ved klippet som er essensielle i framstillingen av denne følelsen hos meg.

- Beinet til Les Paul som rister stødig opp og ned. Det fyller meg med struktur, det setter verden i takt. Jeg kommer til Zen bare av å se på det beinet.
- Det utrolig festlige gitarspillet han begynner med 9 sekunder ut i klippet som er sånn Whiieeh, whiieh, whiieh, whiieh, whiieh, whiieh. I motsetning til det alvorlige og strukturerte beinet fungerer whieeh-lydene som en positiv motvekt til dette og skaper en fin balanse i min eksistens.
- Det merkelige dyret på solsenga i bakgrunnen. Hva gjør det dyret der og hva har det med Les Paul å gjøre? Er det en enorm rotte, en katt, eller en hund? Det reiser seg mystisk opp på slutten av klippet. Hvorfor? Det er absurd. Vi vet ingenting om den overvektige jazzrotta, men den er der, og det må være en grunn til det. Mysteriet gir meg en voldsom eventyrlyst, en tørst på alt hva livet har å by på.

Hvis det finnes noe etterliv vil jeg leve inne i dette klippet, i de 26 sekundene sammen med Les Paul og jazzrotta. I denne verden nøyer jeg meg med å nyte de til frokost.

Påfyll

Vannet i leiligheten var fortsatt borte, og jeg lot tvilen hva blærevolumet angår komme tuborgflaskene i vinduskarmen til gode. Ålet meg hurtig ned i buksene og løp med løse lisser mot den eneste puben i gata som er oppe klokken åtte om morran og som alltid gir meg gratis påfyll i en kaffekopp som aldri får stå kald lenge nok til at den koster meg mer enn gåturen. Kastet meg inn i strålesikker radius av første vannbærende porselenskål og lot det stå til. Så gikk jeg til baren, la ut om den begredelige situasjonen i hjemmet som hadde drevet meg til bardisken og bestilte påfyll.

Etter at primærbehovene var dekket plukket jeg Aftenposten ut av en bunke ved baren som er så stor at jeg mistenker innehaveren for å rappe dem utenfor en av nabokioskene i de rettferdighetssanseløse morgentimer.

I så fall den endelige bekreftelsen på at vi har å gjøre med en pub etter min understimulerte smak.

Et postapokalyptisk hull

Vi satt på parkeringsplassen utenfor senteret. Klokka var halv fem om mårran. Se & Hør hadde gått i trykken.

Bladene lå der stablet i en fin bunke på senterets varemottak. Vi tok dem.

Eirik klipte av plastikkhyssingen som holdt bladene sammen. Vi spredte de innenfor gangveistunnelen. Bjørnar tente de på.

Og der satt vi, på huk, inntil betongveggene, og så kjendisene skrumpe inn til svart aske.

Varmen traff ansiktene våres. Vi strakte ut hendene våre og kjente roen spre seg.

Så kjøpte vi pølse.

Torsteins gymhistorie

Torstein: Veit dere, gymlæreren stirra. Sånn skikkelig på skrittet mitt i dag. I mange sekunder.

Jørgen: Det var ikke fordi du hadde på deg sånn klatrebleie da? Og at hu bare ville forsikre seg om at du var sikra ordentlig?

Torstein: Nei nei det var liksom, hu stirra. Hu stirra.

Jørgen: Jeg nekter å tro deg. Jeg ser virkelig ikke for meg at en uerigert snabb i en svett gymbukse er så forbanna stas å se på.

Bjørnar ler.

Eirik: Jeg er enig med Jørgen.

Torstein: Åååh, jada jada! Eirik du er alltid enig med Jørgen!

Eirik: Er jeg det?!

Torstein: Ja!

Jørgen: Jeg føler vi får gjennomgå her i dag. I gymgarderoben i stad ble du skikkelig sur på meg fordi du syntes jeg var en for lite provoserende person. Og nå blir Eirik beskyldt for å alltid være enig med meg.

Torstein: Du var faktisk litt provoserende nå.

Jørgen: Takk takk. Er du skuffa? Likte du at gymlæreren så på deg? Levde det opp til en eller annen gymsalpornofilmfantasi?

Bjørnar ler.

Torstein: Nei men asså, jeg så for meg at det her var en litt morsom historie å fortelle dere. Men så skal du bare stille deg kritisk og ødelegge alt.

Jørgen: Det er en morsom historie, men den tok bare en annen vending enn du hadde sett for deg. Og det likte du ikke. Det var noe fremmed og uventa.

Bjørnar ler.

Torstein: Hva ler du av Bjørnar?!

Bjørnar ler.

Bjørnar: Jeg bare ser for meg Torstein så stolt over at gymlærerinna har sett på han, mentalt høyere enn han noensinne har vært. Og at han er så uendelig skuffa nå.

Torstein ler.

Tiggetips til hjemløse

Istedenfor en pappskive full av skrivefeil ville jeg stjålet et av de små VISNING-skiltene som står rundt i byen og satt det foran meg på gata.

Bruddstykker fra en fortrengt korpsaffære – Del 1

Jeg kjente den svarte gugga klumpe seg sammen i det ene hjørnet av munnen. Kjeven gikk på tomgang. Det var ikke mer å hente. Men jeg trengte faenskapet ned halsen. Jeg var i mitt tolvte år, og jeg og kompisen min hadde i all hemmelighet kjørt i oss to poser lakris bak et skur. En trompet, min, og en saksofon, hans, lå henslengt i grusen. Vi tok de opp og løp tilbake til resten av korpset som liknet mer på en gjeng heroinister i forkledning enn nerdete musikerunger der de satt nedkjørt på bakken. Drillpikene holdt fortsatt stand, der de svinset fram og tilbake med metallstavene sine og slo hjul og fikk nyte medbrakt. Den ene bagetten etter den andre ble prosessert av et kompani med mødre som hadde meldt seg frivillig til å være med på korpstur. Salat, ost, skinke, en liten boks med hermetisert mais, dressing, smør, krydder. Kameraten min og jeg derimot, stod på egne bein, og brukte de siste restene av lommepenger på de to posene lakris. Jeg hadde imidlertid klart å skrape sammen åtte kroner til en av de små juicekartongene med sugerør, og jeg var tørst, virkelig tørst. Det var en umåtelig varm dag, og mens vi stirret misunnelig bort på de fantastiske bagettene, hadde jeg da i det minste juiceboksen min å trøste meg med.

Jeg tok lidenskapelig av den gjennomsiktige plastikken rundt sugerøret. Det var i dét eksakte øyeblikket Wiltrud snudde seg og stirret målbevisst inn i øynene mine. Wiltrud var øverstkommanderende i drillpikenes foreldreapparat. En semitysktalende panzerwagen av en kvinne. Hun var der alltid. Bar stoler opp og ned trappa hver gang det var øving. Satt i styret. Ga oss lapper og delte og tok imot penger hver gang vi måtte ut og selge lodd og pins med norskeflagg. Sugerørplastikken utløste et eller annet inni Wiltruds hode. Den kompakte høypolstrede damen med det ekstremt korte håret banet seg vei mot meg. Datteren fulgte blygt etter.

Hun stilte seg opp rett foran meg. Jeg hadde puttet sugerøret i juiceboksen og så opp mot henne. Så gikk Wiltrud til verks.
”Kan ikke Johanna få smake litt av den jus? Hon er så tørhst skhjønnar du.”

Jeg hater drillpiker. Hver eneste 17.mai tre år på rad blåste tamburmajoren deres opp til marsj ved foten av sjukehusbakken, den verste stigningsetappen på Kongsvinger. De klagde alltid over at vi enten spilte for fort eller at vi spilte for sakte. Vi så aldri noe til dem, bortsett fra da det var Gransbrus og boller den ene gangen hver måned, og da kapret de den beste brusen fordi de fikk lov til å forsyne seg før oss. Allikevel sa jeg følgende:

”Vær så god.”

Strakte juiceboksen mot den sutrete drillpiken. Sørget for at hun hadde tak. Slapp den. Og så den forsvinne. For godt.

I det sugerøret var koblet til munnen var det som om hun ble besatt av onde krefter. Kinnene hennes snurpet seg sammen og forsvant mot munnen. Hodet ble rødt. Hun skalv og blikket flakket. Hun sugde for harde livet og hun stoppet aldri. Helt til lyden kom. Den uunngåelige skjebnen. Lyden av en tom kartong og et sugerør som febrilsk skraper bunnen etter de siste dråpene.

Jenta slapp taket uten en mine. Hun så verken fornøyd eller skuffa ut. Ga meg boksen tilbake. Sa ingenting. Som om det var vanlig prosedyre å stjele juicekartonger fra fattige tolvåringeråringer.

Wiltrud hadde allerede forsvunnet for å smøre flere bagetter. Drillpiken snudde seg, og løp tilbake til venninnene sine. Jeg var forbanna og mer tørst enn jeg noensinne har vært før.

Det var i dette totalt desperate og irrasjonelle øyeblikket jeg tok et av de mest rasjonelle valgene jeg har gjort i mitt liv.

Jeg bestemte meg for at dette skulle bli min siste korpstur.

Bluesmannen

En knyttneve braser mot meg. Den kommer fort, den er målbevisst, jeg sperrer opp øynene. Så stopper den. 40 cm unna meg. Neven. Den går tilbake et lite stykke. Så helt ut igjen. Tilbake. Tilbake. Nærmere. Tilbake, nærmere, tilbake.

Reiselysten var eksplosiv, hva annet kunne jeg gjøre? Jeg måtte ut i verden. Oppleve fjerne kulturer. Få nye perspektiver på ting. Se verden slik den virkelig er. Befri meg fra velferdsstatens sløvende slør.

Så jeg reiste til Sunne.

En liten isolert småbygd i Värmland hvor tre gode venner av meg hadde forvillet seg inn i en billig treromsleilighet med kök og kyl. Mangt og mye kan sies om de tre dagene jeg tilbrakte der. Men det virkelige eventyret begynte ikke før jeg satte meg på toget hjem, grytidlig en søndag morgen.
Både Torstein og jeg visste hva vi hadde i vente: Seks timers reisetid fordelt over tre tog toppet av to timer med venting på en øde stasjon underveis. Det kom til å bli dyrt og det kom til å bli jævlig. Det stinka blues av sjelene våre - en svært lite vellykket formula for reisen vi skulle nedlegge. Men ironiske stridshoder dukker opp på de merkeligste steder. Og det svenske jernbanesporet vi fulgte akkurat nå kvalifiserte som et av de absolutt merkeligste. For rett over meg, kun adskilt av et bord, satt han.

Bluesmannen.

Jeg har møtt mye rart i mitt liv. Men bluesmannen vil alltid spille sin blues på en egen opphøyd pidestall i hodet mitt. Han hadde på seg en nystrøket dressbukse, svarte lakksko, en mørkeblå genser og en rosa skjorte under denne. Håret hans var kort, leppene var digre som oljefat, ryggen var rettere enn i en sovjetisk Stalinstatue. På bordet foran ham stod en kaffekopp på en serviett, fire pakker med sukker lagt symmetrisk ved siden av hverandre, samt en muffins. Og rundt hodet, ned på hvert øre, et svart headset av merket KOSS. Et headset som spilte den mest høylytte skammelig ensformige bluesmusikken jeg noensinne har hørt i mitt liv. Lyden var spinkel som den ofte er når man kommer i nærheten av andres mikromusikk, men den snek seg inn i hver minste krok som en parasitt. Det var umulig å ikke høre. Og mannen satt som en statue. Blikket hans var tomt, han så aldri på meg, han så bare rett fram. Og lyttet.

Så, plutselig, lukker han øynene sine sakte, som om han siger inn i en annen verden.
Armene hans strekkes sakte ut i rommet, fingrene hans spriker utover. Han lukker dem begge, fort, som om han griper om noe. Og det gjør han. Det er umulig å ta feil av. Transformasjonen er fullført og Bluesmannen har nettopp fått godt grep om sine to imaginære trommestikker. Han spiller trommene på låta han hører. Hodet nikker fram og tilbake, det er svai i ryggen. Den ene foten rister opp og ned der basstromma hører hjemme. Armene er i kors. Symbal. DISSSJJjj. En pause på fire takter, så fullt fres. Dangadadangadadangdang, dangdand DSSJ!
Så får han nok.

Han åpner øynene. Retter ryggen igjen, som om en ånd har forlatt kroppen hans og han ikke er noe annet enn en ubemannet marionettedukke. Han strekker ut armene igjen, og går til verks med de fire sukkerposene. Hver og en blir prosessert pent og pyntlig og alt havner ned i den vesle koppen. På mange måter var han det stikk motsatte av hva blueslegendene representerte i sin tid. Glem alkohol, kokain, heroin. Det var sukker denne mannen gikk på. Det var sukker som ga ham styrke til å holde ut med det ekstreme lydnivået han utsatte seg selv for og det var sukkeret som fylte ham med ny inspirasjon. For snart var han i gang på nytt. Øynene gikk sakte igjen som tidligere. Men trommesettet stod forlatt. Det var ved pianoet han satt nå.
Fingrene fløy over tangentene, høyrehånda hans hadde hamret seg vei helt ut i midtgangen, klimpret seg oppover i et spektakulært tempo. Det så ut som om han kom til å møte på problemer. Hånda hans ville blokkere billettkontrolløren som nærmet seg oss, og som helt sikkert ville komme til å stille seg svært skeptisk til å måtte hoppe over et luftpiano for å ikke forstyrre et godt stykke jazza luftblues. Men blå musikk er finurlige greier. Og var det noen som visste det var det faen meg bluesmannen. Som en synkronisert dans drønnet hånda tilbake mot midten av pianoet akkurat i det billettmannen trengte fri passasje.

Til tross for den vakre opptredenen fikk han fort nok av det pianoet. Det var tydelig at han ikke var helt fornøyd. Samtidig var han på høyden nå, etter glukosebomben av en kaffekopp, og aktet ikke å slutte.

Gitaren skulle fram. Han holdt den høyt, men fy faen, han holdt den med stil. Det var en skarp og spiss gitarlyd han hadde på øret. Iblant måtte det imaginære plekteret opp i munnviken for litt spill med alle fingrene, før han brått løftet høyre hånd, tok det usynlige plekteret ut av munnen igjen og lot plastbiten treffe strengene så det virkelig snerret.

Jeg var trøtt der jeg satt, og til tross for at det var et særs interessant show bluesmannen ga Torstein og meg, kjente jeg øynene sakte krype nedover. Øyelokkene hadde nesten nådd bunnen, bare en liten lyssprekk var igjen og jeg kjente interiøret på toget blande seg og bli uklart. Helt til en knyttneve braser mot meg! Den kommer fort, den er målbevisst, jeg sperrer opp øynene. Så stopper den. 40 cm unna meg. Neven. Den går tilbake et lite stykke. Så helt ut igjen. Tilbake. Tilbake. Nærmere. Tilbake, nærmere, tilbake. Jeg får klarhet i blikket, kommer meg til bevissthet, og ser hva som foregår. De feite leppene hans er klistret rundt den ene hånda hans som en tut. Mens den andre beveger seg fram og tilbake foran ansiktet mitt.

Han spiller trombone… Han spiller på en jævla lufttrombone.

Bluesmannen, hvem er du? Dine øyne er åpne, men det er noe annet du ser. De feite leppene, skjorta og dressbuksa, pølsefingrene, hele din kropp er et mekanisk middelaldrende menneskemonster - en maskin for drømmen din. Du går sakte opp på den lille scena i en kjellerpub i New Orleans. Selvsikkert ser du utover, og med et glis tenner du din marlboro – du røyker 40 av de om dagen. Salen er full. Resten av bandet ditt kommer på. Gitaristen klapper deg på skulderen og gir deg en lunken budweiser. Det er slik du liker det. Du setter på deg solbrillene. Bøyer deg ned etter noe. Kjenner tromissen begynne å spille. Gir sigaretten din til den heite dama helt foran scena. Og så blåser du i den jævla trombona di. Du blåser det du makter. Du spruter ut musikken din og fyller salen med blå glede. Du blåser deg til bluesparadis. Og så lenge det er batteri på mp3spilleren din forblir du en drømmemaskin.